Gå til sidens hovedinnhold

Bestemte seg som 14-åring - nå driver Birgitte (29) egen bistandorganisasjon i Zambia: – Det er dette som er livet mitt

«Det er de svakeste jeg vil jobbe for. Det er dem jeg brenner for,» uttalte en 14 år gammel Birgitte Vold etter å ha vært i Zambia. 15 år seinere har hun sin egen bistandsforening i det sentralafrikanske landet og tilbringer flere måneder i året der.

Det var som elev på Furnes ungdomsskole hun for første gang stiftet bekjentskap med Zambia. Elevene på skolen hadde samlet inn penger til et nytt skolebygg på den zambiske landsbygda. Med i reisefølge var blant annet også Rose Marie Køhn (Hamar bispedømme), Svein Inge Haagenrud (HamKam) og Arve Solhaug (ildsjel i EduSport Norge). Turen gjorde dypt inntrykk og Birgitte fortsatte å jobbe som frivillig for EduSport, en organisasjon som jobber for å bedre barn og ungdoms levevilkår i Zambia.

Så et stort behov

I 2017 var hun på nytt på besøk i Zambia og i samtale med et ektepar hun har kjent lenge via sitt engasjement i EduSport skjønte hun at det å gjøre hverdagen bedre for barn og unge ikke er tilstrekkelig i et land som Zambia.

– Jeg fikk høre om tilstanden i landet. Det er nesten ingen jobber og de aller fleste lever fra hånd til munn. 65 prosent av den zambiske befolkningen er ungdom, og et fåtall av disse har en fast jobb og stabil økonomi. Da blir dessverre veien til kriminalitet, alkohol- og narkotikamisbruk svært kort, nettopp fordi man ikke har noe meningsfullt å bruke livet sitt på. Det var praten med dette ekteparet som gjorde at jeg tenkte «nå har jeg endelig muligheten» for jeg hadde lyst til å starte opp med noe jeg kunne styre sjøl. Derfor startet jeg opp YouthLife, en forening som jobber med kompetanseutviklende tiltak for å støtte sårbare barn og ungdom i fattige lokalsamfunn. Utdanning er bærekraftig og på denne måten kan Zambia bli mindre avhengig av bistand utenfra, sier Vold.


Mye lokal støtte

YouthLife er en såkalt nonprofittorganisasjon, det vil si at alle tilkomne midler i sin helhet tilfaller prosjektet, og det er et viktig prinsipp for Birgitte. Hun tilbringer opptil et halvt år i landet pr år, fordelt på 3-4 turer. Alle utgifter i forbindelse med reising og opphold tar 29-åringen fra sin egen lomme.

– Det er min egen økonomi som begrenser hvor ofte jeg kan dra og hvor lenge jeg kan bli, sier hun.

Hun er utdannet innen helsepsykologi og i periodene hun er hjemme jobber hun som tilkallingsvikar innenfor rus og psykiatri i Hamar kommune.

Når hun er hjemme jobber hun også med å skaffe givere til prosjektet og møtes av stor velvilje og giverglede.

– Jeg har blant annet fått masse draktsett fra både Fart, HamKam og Storhamar hockey. Da jeg kom tilbake året etter at disse ble overlevert var draktene akkurat like fine, så disse lever nok evig, forteller Vold som virkelig har sett hvilken forskjell innsamlede midler kan gjøre.

– Takket være givere fra Hamar og omegn er det nå 40 stykker som er ferdig utdannet og dette gagner veldig mange. I Zambia, og i Afrika generelt, er det en beundringsverdig delekultur. De som har tilegnet seg kunnskaper ønsker å lære bort dette og pengene de tjener kommer gjerne mange til gode. Små midler hjemme kan gjøre en utrolig stor forskjell for mennesker i Zambia de er utrolig takknemlige for alt de får. De tar ingen ting for gitt, sier hun.


Store forskjeller

På sine etter hvert mange turer til Zambia har Birgitte sett at det er land med store kontraster. I de zambiske storbyene finnes det rikdom, god levestandard og en økonomisk elite, men dette gagner i liten grad de fattige utkantstrøkene. Landet er verdens fjerde største produsent av kobber, men inntektene dette avstedkommer havner gjerne i lomma på utenlandske selskaper. Når dette langt på veg er landets eneste betydelige inntektskilde kombinert med at Zambia ikke har kystlinje, noe som gjør eksport og import kostbart, får man et land i en veldig sårbar situasjon. Birgitte ser resultatet av det på hver tur.

– Mange lever i en ekstrem fattigdom. Det er mange som dør av sykdommer som lett kan kureres, men de fleste har ikke råd til medisiner, sier hun.


Drar snart tilbake

Nå har Birgitte vært på Hamar siden midten av november, men det er snart en ny tur på gang. I slutten av januar drar hun tilbake og da er planen å bli et par måneder.

– Det er nytt opptak på skolen i februar i tillegg til at de som uteksamineres får vitnemålene utdelt og det er veldig stas å få være med på denne seremonien. Nå står ungdommene i kø for å kunne gå på skolen. Hvert semester velger vi ut ungdom fra de fattigste områdene, ungdom som viser et potensiale og en vilje til å lykkes med videreutdanning, men som ikke har økonomisk mulighet til å gjennomføre dette uten hjelp, sier Birgitte som videre kan fortelle om et land som har taklet koronapandemien bra, men som blir økonomisk skadelidende.


– Når det gjelder smittebegrensning gjør de en veldig god jobb og tar det på alvor. Det største problemet er de økonomiske ringvirkningene. Det er mange som har kuttet i bistanden etter at pandemien brøt ut og det merkes i et land som Zambia. De har hatt en positiv kurve de siste årene, så jeg får ikke håpe at koronaen setter ting tilbake i alt for stor grad, sier hun.

– Konflikt med meg sjøl

Det å veksle på å leve i et overflodsamfunn som Norge og på den lutfattige zambiske landsbygda har vist seg som en krevende eksersis for Birgitte, men kanskje ikke på den måten man skulle tro. Ved hjemreise sist fikk hun spørsmål fra en tenåring på veg til flyplassen om det er slik at det er mye ting i Norge.

– Det svarte jeg ja på, men det var ikke før jeg kom hjem jeg så hvor mye jeg egentlig har. Det er liksom en maskin eller et apparat for alt på kjøkkenet. Det er nesten pinlig med en slik overflod og det har vært en brutal kontrast å komme hjem til i Norge i dagene før jul tidligere. Denne gangen kom jeg hjem litt tidligere slik at jeg fikk litt bedre tid på tilvenningsprosessen det er å komme hjem. Det føles mye lettere den andre veien, det å komme fra luksusen i Norge til de enkle forholdene i Zambia er en overgang jeg ikke har noen problemer med. Jeg kommer litt i konflikt med meg sjøl når jeg kommer hjem, men jeg begynner å bli vant til det nå. Jeg får bare ta valg basert på mitt verdigrunnlag, sier Birgitte som ikke ser noen ende på engasjementet.

– Jeg har fulgt ungdomsdrømmen min og det er dette som er livet mitt nå. Dette gir meg så mye at jeg skal drive på så lenge det lar seg gjøre, avslutter hun.