En ulykke som på brutalt vis igjen har minnet oss på hvor kort vegen kan være fra sommerlige optimisme og glede, til bunnløs sorg og fortvilelse. Dette var ungdommer på trappene til voksenlivet. De hadde akkurat startet på en velfortjent sommerferie, og det var varme og sol i lufta.

Det er umulig å stille seg likegyldig når en slik tragedie rammer et lokalmiljø. Trafikkulykka gjorde alt annet uvesentlig. Den skremmer, ryster og sjokkerer. Vi sørger, trøster og gir hverandre omsorg. Føler sterkt for dem som er nærmest. Vi tenker godt om hverandre og føler takknemlighet for at vi fortsatt er.

Og vi kommer til å være preget en stund framover.

Det voldsomme egansjementet fra hele lokalsamfunnet, familiene, vennene, skolene, kommunene og ordførere viser at vi står sammen når det gjelder. Når vi trenger hverandre.

Det er å håpe at samholdet viser og gir styrke til de som sitter igjen med sine brutale tap.

Tilbake sitter sjåføren. Den eneste overlevende og som nå har fått servert en siktelse for uaktsomt drap av politiet. Det går ikke an å sette seg inn i denne unge mannens situasjon. Politiet opplyser at mannen får god støtte av sin nærmeste familie og sine venner.

Vi må på ingen måte glemme å ta vare på mennesket og personen, som nå kan komme til og måtte stå til rette for ulykken.

Livet er så brutalt noen ganger, og blir til ut ifra de ørsmå valgene vi tar hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. For det er nå en gang slik at vi må alle ta noen valg. Stor og små. Valg som egentlig ikke betyr så mye, og valg som får store konsekvenser.

Det må vi også stå til ansvar for, selv om vi trenger all mulig støtte på vegen.