En David-salme i Ottestad 8. mai 1945

SAMMEN: Gruppebildet fra et juleselskap i 1944 hos presten Alf Hauge i Ottestad. Bjarne Norheim står bakerst til venstre.

SAMMEN: Gruppebildet fra et juleselskap i 1944 hos presten Alf Hauge i Ottestad. Bjarne Norheim står bakerst til venstre.

Av

8. mai 1945: Krigen er over. Norge er fritt. Da blir det kveldsmesse i Ottestad kirke. Klokka 20 står hjelpeprest Bjarne Norheim på preikestolen i hjembygda.

DEL

MeningerFar min, Bjarne Norheim fra Bekkelaget har hatt mange oppgaver og opplevelser under krigen. Som lojal hjelpeprest er han blitt forvist fra Eidskog. Han var ikke lenger ønsket av nazi-myndighetene der. Seinere under krigen, på Lillehammer, er han blitt arrestert fordi han har holdt konfirmasjon. Slikt skulle bare skje i regi av Quisling-kirka.

Det siste krigsåret har Norheim fått være i fred for nazistiske styresmakter. Han har arbeidet som vikarprest i Stange og hos biskop Hille ved bispekontoret på Hamar. Da har han bodd hos foreldra sine nederst i Bekkelaget. Han har viet brudepar i finstua hjemme på Stangeland, for kirka var ikke åpen for en mostandsprest.

Kveldsmesse i all hast

Og nå, en tirsdagskveld i mai, blir det ei raskt kunngjort kveldsmesse i Ottestad kirke. Ingen vanlig kveld, men en dato som skal skrives inn i historiebøkene: 8. mai 1945.

Gudstjenesta kan ikke ha vært kunngjort i avisene på forhånd. Men ryktet kan spres fort når det endelig er fred i landet. Så det kan hende det er mange mennesker i kirka.

Noen fra den nærmeste familien er trolig til stede for å feire freden og høre på far min. Det kan være foreldra hans, Anne og Jørg, og Magnhild, ei av de to søstrene. Den andre søstera, Åsta, bor på Hjellum med tre barn. Det er for langt unna. Dessuten er hun og barna denne dagen møtt opp på stasjonen for å ta imot han som er mann og far, motstandsmannen Jon Vold, som skal komme med toget fra fangenskap på Grini. Men han kommer ikke før dagen etter.

En salme av David

Etter noen innledende ord i kirka om den nyvunne freden og friheten, leser Norheim en Davids-salme. Det er salme 124. Den går slik:

«Vår hjelp er i Herrens navn

Hadde ikke Herren vært med oss - så kan Israel si –

hadde ikke Herren vært med oss da mennesker sto opp imot oss,

så hadde de slukt oss levende da deres vrede brant imot oss.

Da hadde vannet skyllet over oss, strømmen hadde gått over vår sjel.

Da hadde de gått over vår sjel, de stolte vannene.

Lovet være Herren som ikke lot oss bli til rov for deres tenner.

Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare,

snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet.

Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord.»

«Vi vet hva det vil si»

Ja her er det noe å preike over i ei stor frihetsstund. Norheim tok vare på denne preika – i en konvolutt i en skuff i et skrivebord, sammen med andre preiker fra samme tida. Derfor veit vi hvordan han tolket skrifta og talte denne tirsdagskvelden 8. mai 1945.

Presten Norheim får ordet:

«I den salmen vi leste, er det en sanger som ser tilbake. Han tar et tilbakeblikk over hendinger og opplevelser han selv og hans landsmenn har vært midt oppi. Han sier ingen ting om hva de opplevd i detalj. Han bruker bilder, hørte vi. Men vi skjønner at salmisten og hans landsmenn har vært ute for en fiende, og det er en mektig og slem fiende. …

Og er nå salmen av David, … så er det antakelig et av de mange overfallene på Israel fra filisternes side han tenker på. Israel var til å begynne med et lite og splittet folk, vet vi. Og det skulle så mange ganger senere også bli overfalt av større og mektigere folk, ja til og med bli ført i landflyktighet.

Også vi nordmenn er et lite folk. Også vi vet hva det vil si å bli overfalt og hærtatt av en stormakt. I dag kan vi endelig tale fritt om dette. Det er godt og vel fem år siden det skjedde, husker vi. Og tunge år har det vært. Vi ble først beseiret militært. Og noe annet var jo ikke å vente. Og vi hadde slett ikke små tap. Unge menn falt, og det ble mange enker og faderløse. De som fikk i oppdrag å gå med dødsbudskap, glemmer nok ikke våren 1940, enda de pårørende var utrolig tapre.»

«Alle stormakter er rovfugler»

Norheim kommer videre inn på hvordan det kunne ha gått:

«Hvordan kunne det mulig ha gått oss? Jo, vår indre og ytre fiende kunne ha seiret på alle fronter og vi mistet vår nasjonale selvstendighet. Det kunne blitt mobilisering og krigsdeltakelse her som f.eks. i Romania. Vi kunne fått inn en farlig og fremmed ånd blant barna og de unge. Vi kunne fått en ødelagt kirke og et varig åndstyranni. Ja vi kunne hatt brennende byer og veldige slag i gang i dag. Men det gikk ikke slik!

Så får vi kanskje likevel si som salmedikteren: Vår sjel er unnsloppet fuglefangerens snare. Snaren brast, og vi er unnsloppet!

Salmisten som brukte disse uttrykkene om Israel og dets redning, han så på alt i livet med troens øye, det skjønner vi. Og derfor sier han: Det var Herren som berget oss. Det var han som var med oss. … Og derfor takker han også: «Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner!» Ja egentlig er jo hele salmen fylt av takk.

Og la nå endelig ikke oss gi de allierte og russerne æren for vår redning! Alle stormakter er noen rovfugler. Og krigen har såmen ikke vært noe korstog for noen av dem. De har simpelthen kjempet for sin egen eksistens.

Men midt under alt dette har Herren virket. Alle som har litt av troens sans, må se det slik. Han har villet oss noe med alt han har latt oss oppleve disse lange fem årene. Og til slutt berget han oss på en slik måte at vi må si det er rent utrolig, ja nesten for godt. Hvem kunne ha tenkt seg en så smertefri avslutning?»

Den gamle pasifisten

Så langt presten Norheim på preikestolen i Ottestad kirke, denne spesielle tirsdagskvelden 8. mai 1945.

Den kommende salmedikter Bjarne Norheim forstår godt den gamle salmedikteren og sangeren i Det gamle testamentet, enten det nå er David selv eller hvem det nå er. Men Norheim gir Herren æra for freden og friheten, ikke «de allierte og russerne». For de er som rovfuglene i Davids-salmen i Bibelen, de har bare kjempet for seg selv, som presten sier det på selveste 8. mai 1945 i Ottestad kirke.

Om Norheim i denne stund er pasifist lenger eller ikke, veit vi ikke. Han var det før krigen, men krigen har gjort han desillusjonert. For krigen har gjort mye med mange.

Olav Norheim (f. 1951), bosatt i Norderhov, Ringerike. Forfatter, arbeider nå med ei bok om farens arbeid under og etter krigen.

Bjarne Norheim

(1905-1991), født i Norheim, Espa. Oppvekst i Bekkelaget. Prest i Eidskog, Lillehammer og Stange under krigen. Fengselsprest i landssvikleirene Ilseng, Elverum og Trysil 1947-48. Seinere prest i Fåvang, Sollia og Vestre Slidre.

Artikkeltags