Gå til sidens hovedinnhold

Etter 35 år med rusomsorg er det nå enden på visa for Roy Arne: – Håper jeg har vært en person som har betydd det lille ekstra for noen

Roy Arne Engebakken har jobbet innenfor rusomsorgen i 35 år, men er nå inne i sine siste dager i arbeidslivet. Han er spent på hvordan han kommer til å takle overgangen til pensjonisttilværelsen, men en ting er sikkert: Han kommer ikke til å lage sittegrop i sofaen.

Siden 2007 har han jobbet som tiltaksleder på CRUX på Hamar. CRUX tilbyr tjenester innen barnevern, psykisk helsevern, rus- og avhengighetsbehandling til oppfølgingstjenester med blant annet bo- og arbeidstrening etter endt soning eller behandling. Før dette jobbet han på Veslelien, en institusjon han var på fra 1985. Han har opprinnelig mekanisk utdannelse, men vikariater på Veslelien gjorde at han forandret retning i livet.

– Jeg merket at denne type sosialt arbeid appellerte til meg, forteller han.

Det endte med fast jobb og videreutdanning innen rus og psykiatri, og etter hvert innen miljøterapi.

En drøyt 35 år lang reise ender altså i neste uke. Da blir han pensjonist.

– Det er rart å tenke på at jeg egentlig ikke skal gjøre noe nå. Det har jeg aldri gjort før, sier han.


Økt kompleksitet

Som de fleste andre fagfelt har måten å drive rusomsorg på også utviklet seg radikalt gjennom disse årene Engebakken har vært i yrket.

– Det har skjedd mye på disse årene. Tidligere var det mer stereotypt. Hadde man møtt en rusmisbruker, hadde man møtt alle. Nå har jo kompleksiteten økt i takt med tilgangen på syntetiske rusmidler, sier Engebakken som i kraft av sin stilling som tiltaksleder hadde ansvaret for beboerne i kommunens leiligheter i Folkestadsgate. Her bodde folk med en rushistorikk som Engebakken hjalp med å fungere i en hverdag uten rus. I mars opphørte leieforholdet med kommunen og beboerne måtte finne seg noe annet.

– Jeg tror ikke det på sikt er lønnsomt å legge ned slike tiltak, det skulle tvert imot vært flere av denne typen. Det å skape tiltak hvor folk ønsker å være rusfri er veldig viktig. Vi kan nemlig ikke tvinge noen til rusfrihet, men vi kan skape en opplevelse som gjør det attraktivt å holde seg unna rus, sier Engebakken.

Musikk som brobygger

Brumunddølen har siden han oppdaget The Beatles i 1963 vært lidenskapelig opptatt av musikk og har gjennom årenes løp slitt ut sin andel gitarer. Han skjønte tidlig at denne lidenskapen hadde overføringsverdi til sitt daglig virke. Han skjønte at det å skape noe sammen, i dette tilfellet musikk, hadde en samlende kraft som ga brukerne muligheten til å drive med noe meningsfylt. «Tett på Hamar» var et initiativ som ble tatt ekstremt godt imot av brukerne som så stor glede i å jobbe med musikk som til slutt skulle bli et håndfast produkt. Det ble til sammen ti CDer og totalt 170 sanger.

– Det er faktisk ingen på nasjonalt plan som har fått til dette. =Oslo ga vel i sin tid ut en CD, men det ble med den ene utgivelsen. For brukerne var det en fantastisk opplevelse å få være med på dette. Følelsen av å bli tatt på alvor og bli gitt tillit har betydd mye for mange, og det er flere som har valgt å fortsette med musikk i ettertid. Da mener jeg ikke som levebrød, men at de har fortsatt å spille og gjøre noen opptredener her og der, sier han.

De nevnte CDene skal nå digitaliseres og det er et av mange prosjekter Engebakken skal ta tak i som pensjonist.

– I tillegg spiller jeg i til sammen seks band, så jeg ser ikke for meg at jeg blir sittende så mye stille, sier han.

Oppturer og nedturer

35 år i yrket har gitt ham mange gode minner og relasjoner han ikke ville vært foruten, men legger ikke skjul på at det har vært en del nedturer også.

– Da jeg jobbet på Veslelien førte jeg statistikk over de som døde etter at de var ferdige der, men det ble så deprimerende at jeg sluttet med det. Det er selvfølgelig mange som faller utpå igjen og jeg har sett min andel av overdoser i byen her. Det er alltid like tøft og slike ting setter spor, sier han.

Grunnen til at det er stort tilbakefall har han sine meninger om og det er gjerne ettervernet som er problemet.

– Det er veldig vanskelig å komme ut av et rusmiljø og når de som faktisk vil ut av det tilbys leiligheter i det som er blitt en rusghetto er veien til tilbakefall kort. Om man ikke har et nettverk utenfor rusmiljøet er sjansen veldig stor for at man ender opp i det miljøet man kjenner best, sier han.

En psykiater sa en gang at «Det er ikke min profesjon som er det viktige, men gløden og engasjementet jeg har» og dette er noe Engebakken har tatt med seg. Han vet at det ikke skal så mye til for å utgjøre en forskjell.

– Det er mange tidligere rusmisbrukere som drar fram en spesiell person som har betydd mye for dem, en person gjorde det lille ekstra. Det kan faktisk være nok og jeg håper jeg har vært denne personen for noen. Jeg er i hvert fall veldig glad for å ha hatt denne jobben her og jeg kommer aldri til å glemme konsertene jeg spilte sammen med brukerne, sier han.

Men nå venter altså et nytt noteark og en ny melodi for Engebakken.