Gå til sidens hovedinnhold

For et år siden lå Kai død i sju minutter utenfor Espern - takker treningen for at han fortsatt er i live

For et år siden fikk Kai Aasli hjerteinfarkt og var død i sju minutter. Uten treningsgrunnlaget han hadde opparbeidet seg gjennom flere år på Espern tviler han på at han ville vært i live i dag.

Det er fredag 2. oktober 2020 og Kai Aasli setter seg godt til rette på spinningsykkelen for å gjennomføre ei formiddagsøkt slik han har for vane.

Et stykke ut i timen føler han seg kraftløs, men velger å gjennomføre timen.

Instruktør og daglig leder på Espern An-Magritt Vangen ser at noe ikke er som det pleier å være og etter timen anbefaler hun Aasli å få i seg noe sukkerholdig drikke og ta det litt med ro for å se om det bedrer seg.

Aasli gjør som han blir anbefalt og føler seg helt fin etter en stund. Kona, som også deltok på spinningtimen, spør for sikkerhets skyld om hun skal kjøre hjem, men Kai ser ingen grunn til det. Han føler seg tross alt helt fin nå og de setter seg i bilen med Kai som sjåfør.

Kjørte rett i veggen

Etter bare noen meter hører kona et tungt sukk og ser kroppen til ektemannen rette seg ut i setet.

Dermed trykker han også gasspedalen i gulvet slik at bilen skjærer gjennom gjerdet ved siden av jernbaneovergangen og dundrer inn i den gamle lokhallen.

Politiet ankommer før det er gått tre minutter og da er Aasli egentlig pr. definisjon død, men med defibrillatoren de kun har hatt i bilen en måneds tid prøver politiet å få i gang igjen hjertet hans.

På fjerde eller femte forsøk lykkes de, og ambulansepersonale som er kommet til tar snart over og Aasli havner på Ullevaal etter først å ha vært på Hamar sykehus.

Død i sju minutter

På Ullevaal blir han lagt i kunstig koma og kroppstemperaturen senkes til 33,4 grader for å øke sjansen for at han skal komme fra hendelsen uten hjerneskader.

Det viser seg nemlig at Aasli har vært klinisk død i sju minutter og så lenge klarer vanligvis ikke hjernen seg uten oksygentilførsel.

Da Aasli våkner igjen har han ingen anelse om hva han har vært igjennom eller noen erindring om hendelsen, men han husker at han i koma drømte om «Fuglane» av Tarjei Vesaas og hvor kaldt det må ha vært for romanens hovedperson Mattis å kjempe mot drukningsdøden i det iskalde vannet.

Sønnen og dattera ankommer fort sykehuset hvor også deres mor og Kais kone er, og er naturlig nok spent på om den kvikke og spreke faren deres vil ende opp som pleietrengende. sjansen for det var nemlig overhengende med tanke på hva han var igjennom.


– Veldig tøff opptrening

Det er gått ganske nøyaktig et år siden ulykken da Aasli møter Hamar Dagblad på Espern. Han har akkurat gjennomført en styrkeøkt sammen med PT Marius Fauskrud og legger med glede inn en ekstra øvelse eller to slik at fotografen får sitt.

Han har jevnlig dialog med NIMI (Norsk Idrettsmedisinsk Institutt) og de har gitt ham tommel opp for treningsregimet han nå har underlagt seg sjøl. Tilbakemeldingene han har fått går i hovedsak på at den fysiske formen han hadde før ulykken langt på veg reddet livet hans.

– Legene sier at det var treningsgrunnlaget mitt som dro meg over kneika. Jeg har trent på Espern flere dager i uka omtrent siden de åpnet. Her er det virkelig folk som kan jobben sin og da de hørte hva som hadde skjedd med meg kontaktet de kona for å høre hvordan det fikk med meg, sier Aasli som hadde sin første økt på Espern i februar. Da var han rett og slett ikke mye tess.

– Sjøl om jeg hadde bra grunnlag har det vært en veldig tøff opptrening. Ei uke etter ulykken klarte jeg så vidt å gå fra sykehussenga til vasken for egen maskin. Det var vel omtrent tre meter, så da er det ikke mye igjen. Det første halvåret var virkelig ille og jeg merker at jeg nå et år etter heller ikke er helt der jeg var. Jeg merker det spesielt på kondisen, sier han.


– Viktig å trene

I samtale med legen sin uttrykte Aasli at det føltes urettferdig at han med sin sunne livsstil skulle bli rammet av hjerteinfarkt for andre gang. Han har nemlig hatt et tidligere også, og det var en blodpropp i en av stentene han fikk satt i forbindelse med første hjerteinfarkt som forårsaket det andre.

– Det legen fortalte meg var at alder og gener kan jeg ikke påvirke. Både på morssiden og farssiden dør folk hjerteinfarkt, forteller Aasli.

Han er usikker på om han i det hele tatt ville overlevd om han hadde vært i dårligere fysisk forfatning da det fatale inntraff for et drøyt år siden. Å trene seg opp igjen på den måten han har gjort, opp til et nivå hvor han fungerer bortimot optimalt, er han derimot helt sikker på at han ikke ville vært i stand til om han ikke hadde trening og bevegelse i ryggmargen fra før. Dette utløser også det moralske poenget i historien han deler:

– Det er faktisk viktig å trene, og ikke bli sittende stille, sier den pensjonerte offshore-arbeideren.


Finner igjen vrakrester

Tilbake på Espern tar han med Hamar Dagblad bort mot jernbaneovergangen der han dundret inn i lokstallen og lå død i sju minutter. Han kjenner ikke noe ubehag ved å oppsøke stedet igjen.

– Jeg har bare blitt fortalt hva som skjedde, for selv husker jeg ingenting. Verken fra selve hendelsen, samme dag eller ei uke etter, forteller han.

På lokstallen ser han merker på veggen, noe lengre til venstre enn hva man kanskje anser som naturlig. Langs veggen ligger fortsatt plastdeler og glass fra lykter. Lakkrestene på steinene drar han kjensel på.

– Dette er fargen jeg hadde på bilen, sier han om BMW-en som ble totalvrak.


Roser og takker politiet

Han takker bilens teknologi for at han er i live. Den hadde nemlig en SOS-tjeneste som gjorde at en operatør kom i kontakt med Aaslis kone via høyttaleranlegget og spurte om hun trengte hjelp.

– Hadde det ikke vært for dette ville jeg ikke vært i live. Kona hadde ikke telefonen med seg og det ville tatt for lang tid å gå inn igjen på Espern for å tilkalle hjelp. Jeg må også skryte av politiet vi har i Norge. I andre land ville de bare satt opp sperrebånd, men disse var bare helt fantastiske. Til jul leverte jeg en konfekteske der med et kort det sto «Takk for livet» på, avslutter Aasli.