Gå til sidens hovedinnhold

For fem år siden kunne Hussein verken norsk eller enkel matte - nå har han kommet inn på legestudier

Da Hussein Mahmoud kom til Norge for fem år siden mestret han ikke elementær matematikk og kunne av åpenbare grunner ikke et ord norsk. Han har jobbet steinhardt og nylig fikk han beskjeden han drømte om: Han har kommet inn på medisinstudiet på Bjørknes.

Den 21 år gamle syreren er beviset på at sjøl om man har dårlige kort på hånda kan man komme langt om man bare spiller dem smart. Og om man er villig til å gå den ekstra mila. Og at Mark Twain med uttalelsen «Hemmeligheten ved suksess er hardt arbeid. Det er derfor det er en hemmelighet for de fleste» hadde et poeng.

Hussein er vokst opp under trange kår i Syria som en av tolv søsken. Med så mange munner å mette var det ikke muligheter for å sende ungene på privatskole, noe som ses på som et langt bedre tilbud enn de strenge offentlige skolene der en real ørefik fortsatt er å regne som god pedagogikk. Dermed fikk Hussein et dårlig forhold til skolen ganske tidlig.

Etter hvert ble det derimot langt verre ting å bekymre seg for. Storfamilien av kurdisk opprinnelse ble forfulgt av regjerningen og dro til Tyrkia, men tyrkerne var heller ikke overbegeistret for kurdere og skoletilbudet var fraværende for Hussein.

– Da jeg kom til Tyrkia, hadde jeg veldig lite kunnskap fra skolen. Jeg kunne ikke engelsk og svært lite matematikk. I Tyrkia hadde vi ikke vårt eget hus, land eller familie. Vi måtte leie et hus, men hadde ikke noe skoletilbud i det hele tatt. Det var ikke ordninger som kunne betale skole for oss. Vi hadde bare nok til å dekke mat, bosted og medisiner. Som 11-åringer måtte vi ha krevende jobber. Vi sto opp i 3-4-tida for å ta buss i to timer for å jobbe. Da jobbet vi med å plukke frukt og andre vekster, og var kanskje ikke tilbake før kl ni på kvelden. Dermed ble det liten tid til å lære og all den kunnskapen jeg hadde fra Syria ble borte. Vi var også hele tiden redde for at tyrkerne skulle returnere oss til Syria og etter fem år flyttet vi videre til Norge, forteller Hussein.


Lite kunnskaper

Da Hussein og familien kom til Norge i februar 2016 kunne han verken engelsk eller elementær matematikk. Han begynte fort på norskkurs og skjønte at dette var inngangsbilletten for å etter hvert kunne komme seg inn på legestudiet slik han drømte om.

– Etter et år på norskkurs måtte jeg gå på grunnskole for voksne. Da hadde vi mer matematikk, samfunnsfag, naturfag og språk. Matematikkvar særdeles vanskelig, til og med pluss og minus. Men læreren min hjalp meg til å jobbe på egenhånd. Jeg kunne ikke mye engelsk, men brukte tiden min på å lære det fram til jeg startet på videregående I naturfag og samfunnsfag gikk det også bra med meg. Innholdet var ikke så vanskelig, men det var krevende å forstå alt på grunn av språket. Før jeg startet på videregående skole tenkte jeg at jeg måtte lære meg matematikk, og brukte en god del tid, omtrent 100 timer i løpet av sommerferien, og ble mye flinkere i matematikk enn jeg var tidligere, forteller han.

Slet med begrepene

Selv om Hussein tok store steg på kort tid ble det andre året på videregående periodevis frustrerende for ham. Han følte han han skjønte pensumet, men at språkforståelsen var begrensningen. På det siste året på videregående ønsket han å ta realfag slik at han kunne studere medisin, men også her ble det en utfordring med faguttrykk og begrepsbruk.

– Lærerne mine i kjemi og fysikk sa at jeg kunne innholdet, men utfordringen var fremdeles språket og forståelsen av oppgavene. Selv om jeg kan mye norsk, er det fremdeles mange begreper jeg ikke forstår. Jeg gjør regnestykkene riktig, men språket gjør det vanskelig. Jeg fikk også ekstra tilbud om norsk, men lærerne mine der kunne heller ikke begrepene i kjemi og fysikk jeg trengte å lære. De gikk gjennom grammatikk, men det kunne jeg litt fra tidligere, sier Hussein som ordlegger seg oppsiktsvekkende godt både skriftlig og muntlig.

– Jeg har fått hjelp av min gode venn Håkon til å skrive tekster. Først skrev jeg korte og så litt lengre tekster, og ble flinkere i språk. Det å ha norske venner er også viktig når det gjelder å lære seg språket, sier Hussein om også må fungere som lærer og tolk hjemme.

– Foreldrene mine kan ikke norsk, og jeg må tolke for dem. Jeg må ofte være til stede for å hjelpe dem og de har ikke kunnet hjelpe meg med noe av skolearbeidet slik norske foreldre kan hjelpe sine barn med, sier han.

Vaklet i troen

Hussein har hatt lyst til å bli lege så lange han kan huske og med det målsetningen har han skjønt at han virkelig må jobbe. Han er nå akkurat ferdig på videregående, men fortsetter å pugge ting han ikke føler han er godt nok på og legger opp sitt eget læringsløp. Han slipper ikke øynene fra ballen, men innrømmer at han har vært usikker på om han ville komme opp på høyt nok nivå.

– Jeg har vært i tvil om jeg kommer til å klare det og har på sett og vis tenkt ut en plan B. Jeg tror at pensumet neste år kan bli vanskelig, men jeg tror jo også at jeg skal klare det. Om jeg er på rett på spor vil jeg finne ut i løpet av neste skoleår. Om jeg finner ut at dette ikke er noe for meg ønsker jeg å begynne på tannlegestudier eller noe annet helsefag, sier han.


– Stakkars mora mi

Fra høsten blir han altså å finne på Bjørknes og da må han flytte fra Hamar. Det synes han blir litt trist.

– Hamar er en fin by og jeg trives veldig godt her, men jeg kan ikke pendle hver dag. Drømmen er å få jobb i Hamar når jeg er ferdigutdannet, sier han.

I Oslo regner han med å bo i kollektiv, en overgang som ikke blir så stor med tanke på at han er vokst opp med tosifret antall søsken. Det er nok ikke han livet i Oslo blir verst for.

– Bare jeg har vært borte en dag så er mora mi bekymret og lurer på hvor jeg har vært. Medisinstudiene på Bjørknes er lagt opp slik at man studerer et år i Oslo og deretter fem år i utlandet. Stakkars mora mi da, sier Hussein og ler.