Gikk Besseggen etter lungetransplantasjon: – Et symbol på hva som er mulig

STERK OPPLEVELSE: Eva-Beate Galgum fra Ottestad fikk nye lunger i 2014 og nylig besteg hun Besseggen. Hun mener dette er et symbol på hva som er mulig og håper nå at flere ønsker å bli organdonorer.

STERK OPPLEVELSE: Eva-Beate Galgum fra Ottestad fikk nye lunger i 2014 og nylig besteg hun Besseggen. Hun mener dette er et symbol på hva som er mulig og håper nå at flere ønsker å bli organdonorer. Foto:

Eva-Beate Galgum fra Ottestad gikk nylig opp Besseggen med lunger hun fikk transplantert for seks år siden. Nå håper hun at hennes historie kan være med å belyse viktigheten av organdonasjon og hvor stor forskjell dette kan gjøre for dem som trenger det.

DEL

Galgum fikk påvist lymfom i en alder av 22 år og etter en standardbehandling som tilsynelatende gikk bra fikk hun et tilbakefall etter et halvt år og hun måtte gjennom et nytt og krevende behandlingsløp. Denne gangen gikk det bra og hun rakk å fullføre utdannelse og stifte familie før hun sju år seinere fikk kjenne på senskadene etter strålebehandlingen. Hun fikk stadig dårligere lungekapasitet og var til slutt helt nede i ca. 15 prosent. Da var hun avhengig av både rullestol og oksygentilførsel. Nye lunger var faktisk eneste mulighet for å overleve.

– Det er ganske strenge kriterier for organtransplantasjon, men jeg ble heldigvis godkjent. Etter tre uker fikk jeg beskjed om at de hadde funnet lunger til meg. Folk står på ventelister årevis, så jeg var ekstremt heldig som fikk det så fort, sier Galgum.



– Et symbol på hva som er mulig

Sammen med sin søster som har fulgt Galgum gjennom den hele trøblete reisen gikk hun altså nylig opp Besseggen og det ble en sterk opplevelse. Å gå der og kjenne pusten jobbe i noen andres lunger er en følelse helt utenom det vanlige.

– Ja, det var veldig spesielt, men også veldig fint. Det var et bevis på hvor bra det kan gå og et symbol på hva som er mulig. Det tok riktignok en stund før kroppen min godtok de nye lungene, men etter at jeg byttet medisiner gikk det mye bedre. Nå har jeg ca. 70 prosent lungekapasitet og føler meg sprekere og sterkere enn noen gang, sier Galgum som nå er lysten på å gå flere topper.

– Det ga veldig mersmak og det frister veldig å prøve seg på flere av 2000-meterstoppene i Jotunheimen, sier hun.

– Må ta standpunkt

«Jeg inneholder resirkulerte deler» sto det på T-skjorta som Galgum brukte på Besseggen og hun er tydelig på at hun ikke kunne klart seg uten disse «delene.» Nå håper hun folk ser viktigheten av å være organdonorer.

– Det er mangel på donorer i Norge og det er viktig at folk tar et standpunkt til om de ønsker å være organdonorer. Hvis det ikke er gjort det er det nok lettest for de pårørende å si nei om det blir spørsmål om den avdøde vil være donor. Og for oss som trenger donasjon er det å få denne muligheten en gave. Sjansen for vellykkede organdonasjoner øker i takt med at livsstilen vår i all hovedsak blir sunnere og dermed er muligheten stor for å få helt friske organer. Det er mange friske folk som dør brått og jeg kan ikke la være å tenke på at den jeg nå har lungene til hadde et langt og godt liv foran seg, sier hun.


Børli og trening som terapi

Galgum er nå ufør og ser at det å ha en jobb sjøl i redusert stilling ville vært utfordrende.

– Ettersom jeg både har hatt kreft og organtransplantasjon er det voldsomt med oppfølging. Det jeg har vært igjennom kommer heller ikke uten bivirkninger og det dukker stadig opp noe som gjør at jeg må være noen dager på rikshospitalet. Jeg har dessuten kronisk lavt immunforsvar, så jeg er usikker på hvilken jobb jeg skulle hatt for ikke å utsette meg for smitterisiko. Det å holde meg oppegående i tillegg til å ha to tenåringer er på mange måter en heltidsjobb for meg. Jeg er helt avhengig av å trene og selv om det kanskje er en klisjé, så er det den beste medisin å trene. Jeg får smerter om jeg ikke trener regelmessig. I tillegg til de fysiske utfordringene har det jo vært psykisk tøft å stå i dette og da er trening terapi for meg. Trening og Hans Børli. Han har blitt min faste følgesvenn, han har et dikt til hver følelse og sinnsstemning jeg har kjent på gjennom denne reisen, avslutter hun.

Artikkeltags