Gå til sidens hovedinnhold

Grandiose planer, økonomisk mageplask og en illsint Anne Grete Preus: Hamarfestivalen blir fortsatt snakket om etter 40 år

En lynforbanna Anne Grete Preus, innsparka dører på jakt etter honorar og det største lydanlegget landet hadde sett. Hamarfestivalen 1981 hadde virkelig alt. Hvis du ser bort fra en kompetent stab, realisme og støtte i lokalbefolkningen. Og, det viktigste av alt, penger.

Med Roskilde-festivalen som det store forbildet satte en gjeng unge idealister og rockeentusiaster seg ned på Hamar på slutten av 70-tallet og klekket ut en plan om å arrangere en gigantfestival på Hamar, mye større enn det Mjøsrockfestivalen hadde vært.

Planen var en tredagersfestival på Domkirkeodden, noe som med god margin ville bli den største rockefestivalen Norge hadde sett. Artister som Mike Oldfield, Ebba Grøn, Åge Aleksandersen og Tramteatret ble hyret inn, og arrangørene så for seg å samle 10 -15 000 publikummere hver dag. Så begynte problemene å melde seg.

Etter forhandlinger med ledelsen på Domkirkeodden ble der klart at kravene som ble stilt ikke kunne innfris av arrangøren og jakten på nytt festivalområde begynte.

Massiv motstand

Valget falt på Høsbjør , et sted som i dag er et populært turområde som byr på en fantastisk utsikt. Den var like god også i 1981, men det Høsbjør kunne tilby av vakre omgivelser manglet de av tilgjengelighet for tilreisende, egnethet for den type arrangement og, skulle det vise seg, velvillighet fra de fleste i nabolaget.

I håp om at festivalen kunne motta støtte ved å ta et standpunkt mot rus hengte de på «Mot rus» på merkenavnet, en manøver som slettes ikke var så uvanlig på den tida.

Dermed var «Hamarfestivalen – Mot rus» merkevaren de nå skulle ut i Norge å selge. Det skulle vise seg å bli mer problematisk enn man skulle tro med et slik nobelt budskap.

Rockens apostler, som arrangørstaben primært besto av, sto ikke veldig høyt i kurs på Hedmarken på denne tida og manglet troverdighet hos lokalbefolkningen med tanke på antirusbudskapet de forfektet. Når flere av artistene på konsertplakaten i tillegg var kjent for å være hasjliberale økte antipatien i styrke og flere oppfordret til boikott av festivalen.

Fatal fyllekjøring

Men drevet av ung idealisme og et genuin ønske om å lage den største festivalen Norge hadde sett valgte de bare å gnu på. De hyret bandet Lumbago til å dra på en promoteringsturné for festivalen, der 18 norske byer sto på programmet.

Bandet dro masse folk i flere av byene og ting så ut til å være på stell. Festivalen fikk god blest, men pengene som var øremerket PR-kampanjen tok slutt og turneen ble avbrutt.

Og om det ikke var vanskelig nok å overbevise lokale skeptikere fra før satte arrangørene seg plutselig i en situasjon der Mot rus-standpunktet ble en gigantisk spøk med verst tenkelig utfall.

Etter å ha inngått kontrakter med noen tungvektere i musikkbransjen bestemte de seg for å feire skikkelig og det ble ikke spart på verken vått eller tørt. Aller minst vått og etter dugelig med skjenk var det en i staben som lånte festivalledelsens bil, med svær logo, og meide ned en fotgjenger ved Stangebrua. Vedkommende omkom og med festivalens logo som et svært reklameskilt på bilen på åstedet ble det fort klart at all PR faktisk ikke er god PR.

Tilliten fra mannen i gata var nå lik null og dette var nok, sett i retrospekt, et tidspunkt det ville vært naturlig å legge prosjektet på is. Særlig med tanke på at daværende festivalsjef Lois Hagen, den i gruppa med erfaring og kompetanse, fikk hjerteproblemer og måtte gi fra seg ansvaret. Det tilfalt da 24 år gamle Erling Thorvaldsen, et verv han etter eget utsagn verken hadde lyst til å ha eller forutsetninger til å mestre.

Ble meldt avlyst

Som om ikke det var nok ville ikke lensmannskontoret i Brumunddal godkjenne festivalen og det ble meldt i flere medier den var avlyst. Dermed måtte Thorvaldsen og hans stab gå ut i mediene og dementere dette, men kommunikasjonen i 1981 gikk litt tråere enn man er vant til i dag og det er rimelig å anta at publikumsoppslutningen ville blitt langt bedre om det ikke hadde vært for denne premature versjonen av «fake news».

Festivalledelsen anket imidlertid vedtaket fra lensmannen i Brumunddal, og politimesteren på Hamar overprøvde lokalkontoret. Dermed godkjente han festivalen, til stor fortvilelse blant majoriteten av naboer til festivalen på Høsbjør. Tidligere ungdomsfester på hotellet hadde gjort at mange gardbrukere i området hadde et anspent forhold til feststemt ungdom og at det nå skulle komme tusenvis av dem og trampe rundt i avlinger og forsøple ble sett på med engstelse og sinne.

Advokat ble hyret inn og på det meste representerte han 31 klienter som ville ha festivalen stoppet. Politiets tillatelse var med forbehold om at Helserådet godkjente de sanitære forholdene på festivalområdet og med minst mulig margin ga de grønt lys.

På hæla fra første stund

Ivar Dyrhaug var hanket inn som konferansier og kom til Høsbjør med store forventninger.

–Jeg kom dit med drømmen om å få være med på Woodstock i Norge, fortalte han i podkastserien «Hele historien – Tidenes verste kaosfestival.

Han kom opp til festivalområdet i god tid før planlagt oppstart kl. 15 fredag og fikk se et arrangement som var fullstendig på hæla.

– Det er allerede en del publikum der, men det som ikke er der en bygget scene. Den bankes det på for harde livet og jeg skjønte at her ligger man etter, fortalte han i podkasten.

En som var med å legge scenegulvet var Erland Bekkelund fra Brumunddal. Han var den gang med i staben blant frivillige og skrev i 2015 boka «Hamarfestivalen 1981- Mot rus.»

– Scenen ble bare halvferdig og på deler av den ble det kun lagt sponplater uten noe fundament under. Vokalisten i The Troggs var faretruende nære det område ved flere anledninger og han ville ha gått tvers igjennom om han hadde tråkket på de platene, forteller Bekkelund.


Billettparodi

Og det ville egentlig ikke gjort noe til eller fra med tanke på ettermælet til festivalen. Billettsystemet var en vits med unummererte billetter som frivillige billettselgere fikk utdelt bunkevis uten noen form for kontroll.

For å gjøre det kaoset komplett så var parkeringsbilletten påfallende lik inngangsbilletten, så at det var publikummere som kom seg inn på parkeringsbilletten er nærliggende å tro. Den kostet ti kroner og det var nok omtrent det den første festivaldagen var verdt. Lydanlegget som var det råeste som var å oppdrive ble holdt igjen av tollere på svenskegrensen og ankom festivalen kraftig forsinket. Men elverket var da en av mange aktører som hadde penger utestående og nektet lenge å koble til transformatoren.

Da de endelig fikk oppgjøret kunne festivalen sparkes i gang med The Grandmothers of Invention, til glede for publikum som hadde ventet ute i ti grader og striregn hele fredagen. Mike Oldfield, som var det store trekkplasteret den dagen, fikk aldri entret scenen den kvelden. Politiet ville nemlig ikke gi tillatelse til å spille lenger utover kvelden enn hva som var tillat med tanke på lovgivningen om nattero.

Artistopprør

Dagen etter fikk flere av artistene som sto på programmet fredag spille, regnet ga seg og Åge Aleksandersen tok arrangørene i forsvar fra scenen. Publikum strømmet til området, været var fint og de frammøtte fikk virkelig det de hadde betalt for. Kontrasten til dagen før kunne nesten ikke vært større.

Søndagen startet i fred og fordragelighet, men etter hvert begynte det å svirre rykter om at arrangørene ikke hadde igjen noen penger og følgelig at det ikke ville bli noe utbetaling av honorarer. Anne Grete Preus oppsøkte arrangørene og ga dem en overhøvling slik at øra hang som våte vafler og Magne Bruteig fra Tramteatret sparket inn ei dør på jakt etter de ansvarlige.

Om lag 100 personer møtte opp i frokostsalen for å avkreve festivalledelsen en forklaring og da det kom for en dag at Mike Oldfield hadde fått med seg en pose full av penger uten å så mye som synge en tone gikk rullegardina ned for enkelte av artistene. Noen tenkte at de like gjerne kunne spille når de først var der, mens andre helst ville gjøre unevnelige saker med festivalledelsen og i særdeleshet Erling Thorvaldsen.

– Jeg hadde et tre dagers inferno hvor jeg knapt nok sov, forteller han i den ovennevnte podkasten hvor han også sier at han ikke husker så mye av kranglinga med artistene.

– Men jeg husker at Anne Grete Preus spytta på meg og det har jeg egentlig aldri klandret henne for, sier han og ler.


–Surrehuer, ikke kjeltringer

Så hvor ble det egentlig av pengene? Det eksakte publikumstallet er det ingen som vet, men 5–6000 til sammen virker å være et edruelig estimat. Bare der er det altså inntekter på 1-1,2 millioner kroner. Dette samsvarer ikke med honorar og regninger som faktisk ble betalt, og det var om lag en halv million kroner ingen kunne gjøre rede for. Politiet etterforsket saken uten å komme noen veg og henla saken. Festivalapparatets elendige pengehåndtering lot seg ikke bevise når det ikke fantes noen kvitteringer for utleverte billetter eller innleverte kontanter.

Ole Paus oppsummerte det hele ganske bra i den nevnte podkasten:

– Jeg tror ikke det var noen kjeltringer der, men det var noen surrehuer.

Illsinte artister og blakke festivalarrangører til tross, festivalen ble ikke oppfattet som en fiasko for et musikkinteressert publikum.

– De klarte jo faktisk å skaffe et godt knippe artister både fra Norge og utlandet. Og det var jo mange av konsertene som forløp helt uten problemer. Det ble riktignok litt venting, men folk som hadde vært på festivaler tidligere var jo vant til det, sier Bekkelund som oppsummerer festivalen slik:

– Alt som kunne gå galt gikk galt. De møtte motstand overalt og hadde ikke forutsett byråkratiet de møtte på. De ble offer for mange uheldige omstendigheter, men gjorde jo også massevis av feil i planleggingen og gjennomføringen. Etter hendelsen med den fatale fyllekjøringen burde de ha gitt seg eller lagt det på is et år. Jeg skjønner ikke at de turte å fortsette etter det, sier Bekkelund.

Det som er sikkert er at de som var involvert glemmer i hvert fall aldri denne festivalen.