– Det er vanskelig å beskrive med ord hva de har betydd for meg, sier Halina (48).

Den ukrainske kvinnen myser ut gjennom vinduet. Furnesåsen bader i sol og viser seg fra sin beste side denne lørdagen i mars. Husets firbeinte, Findus, vet det er oppmerksomhet å få hos hans nye venn, men flyktningen må bruke alle kreftene sine på å fortelle sin historie.

«Vi må dra»

En reise som tilfeldigvis, midlertidig, har stoppet i Bjørgegutua i Furnes, hos ekteparet Edith Wegerle-Johansen og Johan Peter Johansen.

Halina forteller at hun siden i fjor har jeg hatt ønske om å dra til Norge for å jobbe. I hjembyen Ukrainka, fire mil sør for Kyiv, gikk hun rundt og ventet på arbeidstillatelse. Så kom krigen.

– 2. mars sa en venn av meg at «vi må dra». Vi må dra med kvinner og barn. Jeg spurte om jeg kunne bli med. Dagen etter var vi på veg, forteller 48-åringen.

De var flere i følge. Reisen mot Polen gikk sakte. Tilbake i Ukraina satt sønnen (20) som har vervet seg som frivillig i Lviv. Der hjelper han befolkningen med å komme seg i sikkerhet når byen med 730.000 innbyggere angripes. Søsteren med sin familie i Tsjernihiv og søskenbarn i Kyiv.

– Vi kom oss til Ternopil der ukjente tok imot oss og ga oss mat og husly. Neste dag kom vi oss til Warzawa med buss.

SMS: Kvinne i nød

I Polen fikk hun hjelp til å bestille en flybillett til Norge, via Tyskland. Der traff hun også en kvinne som hun ble kjent med. De skulle samme veg.

Samtidig hadde Edith Wegerle-Johansen avsluttet sitt besøk hos sin mor i Tyskland og var på vei hjem til Furnes. På flyet fra Frankfurt la hun merke til de to kvinnene som satt i umiddelbar nærhet.

– De virket veldig slitne begge to. En av dem snakket litt engelsk så jeg spurte hvor de var fra, sier hun.

Halina sovnet mens samtalen mellom de to andre fortsatte. Da hun våknet fikk hun beskjed om at den totalt ukjente kvinnen tilbød henne å bli med henne hjem til Ringsaker. At de hadde plass og en seng til henne.

– Glede og takknemlighet. Slik reagerte jeg. Jeg reiste jo på måfå, forteller Halina mens Edith byr på nybakt og kaffe rundt kjøkkenbordet.

Like etter mottok Ediths ektemann Johan Peter en SMS fra sin kone. Kort fortalt: «Kvinne i nød». Samme dag sto Halina foran sitt nye hjem.

Brikkene faller på plass

Nå har hun bodd i Furnes i to uker. Når hun går tur, gjerne med hunden Findus, legger hun igjen telefonen. Det er hennes metode for å få et avbrekk fra situasjonen i hjemlandet. En liten pause.

Hun trekker litt på det når hun får spørsmål om hva det har betydd å bli en del av livet til Edith og Johan Peter.

– Det er vanskelig å beskrive med ord. De kom som engler inn i livet mitt, sier Halina etter hvert. Så går hun langt tilbake i tid og forteller at familien hennes tok til seg flyktninger fra Georgia da hun var ung.

– Den gang var det vanskelig å fatte hva de var utsatt for. Det føltes så langt unna. Nå er jeg selv i denne situasjonen og skjønner. Nå er det jeg som er i trygghet, sier hun.

Edith og Johan Peter forteller at de gjør det de kan for at Halina skal få fotfeste.

– Det har vært en utfordring å finne fram i byråkratiet, men vi har funnet noen veger. Det er imidlertid fortsatt uklart for oss hva slags rettigheter hun, som bor privat, har, sier Johan Peter.

Ved Nasjonalt ankomstsenter i Råde meldes det om flykninger som står opp mot 20 timer i kø for å bli registrert. Johan Peter opplever også at det er ressurskrevende. Med god hjelp har Halina fått på plass D-nummer, som fungerer som midlertidig ID for de som søker asyl eller har fått innvilget opphold i seks måneder eller mindre. Det gir muligheten til å åpne bankkonto, leie bolig og betale skatt.

En berikelse

– Hun kan bo her en stund, men det er viktig for henne å komme seg ut i jobb. Det blir retningsgivende for henne, sier Johan Peter.

Arbeid krever i de fleste tilfeller at man behersker engelsk eller norsk. Halina kan ingen av delene ennå. Dette intervjuet ble derfor gjennomført med tolk. Nå har Halina begynt på norskkurs i regi av Røde Kors i Brumunddal. 48-åringen er utdannet sykepleier og har jobbet ti år som barnesykepleier. Hun har også fartstid i kafé- og restaurantbransjen og i skolen. Bolig og jobb står nå øverst på ønskelista.

– Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg ser for meg at jeg kan bli her i området. Akkurat nå lever jeg i nuet og er glad for hjelpen og det jeg har fått, men jeg håper det løser seg med arbeid så fort som mulig. Jeg vil jobbe og kan ta hva som helst, sier hun.

Edith og Peter Johan er klare på at Halina har vært et fint tilskudd i huset i Furnesåsen.

– Hun har gjort livet vårt rikere. Vi må bare forsøke å avlede henne når hun har tunge tanker, sier de.