Til barndommens mjøsparadis

KUNSTNERPAR: Elisabet og Sven trives bra på Hamar etter 21 år i Paris. Alle foto: Anne Beth Moslet

KUNSTNERPAR: Elisabet og Sven trives bra på Hamar etter 21 år i Paris. Alle foto: Anne Beth Moslet

Av

Billedkunsteren Elisabet Norseng er tilbake til sitt bardoms ferieparadis.

DEL

Den berømte vognfabrikanten fra Hamar, Peder Norseng, som vant gullmedalje på Verdensutstillingen i Paris i 1900 ante lite om at et av hans oldebarn skulle bosette seg som kunstner i Paris og så Hamar hvor hun nå er i gang med å lage en utstilling som i helhet vil være inspirert av lyset ved Mjøsa.

Etter 21 år i Paris med noen perioder i Roma og Bretagne, har den norske bildekunstneren, Elisabet Norseng, flyttet til sitt barndoms ferieparadis ved Mjøsa. Her har hun og ektemannen, komponisten Sven Lyder Kahrs, bygget sitt eget hus på tomten til det som en gang var familien Norsengs grønnsakshage. Elisabet forbereder seg nå til sin første store utstilling i Hamar på Galleri EKG ved Stortorget, mens Sven komponerer åpningsmusikken.

Det fantastiske lyset over Mjøsa, varierende årstider, roen ved å bo i «byen på landet» og det å kunne bygge sitt eget hus med galleri på familiens eiendom, var noe av det som fikk Elisabet og Sven til å flytte til Hamar.

Vognsuksess

– Det er som å komme hjem, sier Elisabet og minnes barndommens sommerferier hos farfar, bilmekanikeren Alf Norseng. Planen var nok at farfar skulle overta oldefars berømte vognfabrikk. Men så kom bilen og fabrikkens storhetstid var over.

– Men Peder Norsengs vognsuksess satte spor på verdenskartet. Han vant gullmedalje på Verdensutstillingen i Paris i 1900 og hans vogner er den dag i dag å finne på Buckingham Palace og Hedmarksmuseet på Domkirkeodden, sier Elisabet og gleder seg nå fram til sin utstillingen i hjembyen fra 7. til 29. september.

Kunstnerparet

Elisabet og Sven er begge født i 1959 og har etter endt kunstnerisk utdannelse vært framgangsrike på hvert sitt felt. Elisabet studerte blant annet under Boge Berg og Inger Sitter på Statens Kunstakademi, har mottatt en rekke stipender og priser og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet for samtidskunst.

Sven studerte privat med Finn Mortensen samtidig med sine studier ved Musikk-konservatoriet i Oslo under Kolbjørn Ofstad. Sven er også stolt av å kunne fortelle at han har studert privat med de verdensberømte komponistene Brian Ferneyhough og Emmanuel Nunes i Tyskland og mottatt Arne Nordheims Komponistpris her hjemme.

Sammen utfyller dette kunstnerparet hverandre både ved å ha valgt modernistiske uttrykksformer og ved å ha deltatt på mange utstillinger hjemme og ute.

Ofte har det vært slik at Elisabets behov for atelier har ført dem rundt til ulike arbeidssteder i såkalte «residenser» for kunstnere i utenlands-årene. I Paris var hun for eksempel ett år på Cite Internationale des Artes med 750 atelier og senere ett år ved dens Montmartreavdeling med 250 atelier.

Men til tross for at Paris fortsatt er den pulserende europeiske «drømmebyen», for kunstnere som Elisabet og Sven, valgte de å vende hjem. Nå er de for lengst i full gang med å akklimatisere seg og gli inn i sin norske tilværelse. Da vi møtte dem i deres hjem i Strandveien på nyåret var Elisabet på vei inn i det hun kaller en ny «prosess» nemlig den tankevirksomheten som på et eller annet tidspunkt braker løs i hjernen etter at et en annen utstilling er gjennomført.

Julaften

– Jeg trodde det hele skulle eksplodere i julen, men da var det så mange andre forstyrrelser som forhindret de nye ideene å bryte gjennom. Men så kom plutselig «prosessen» i gang og nå jobber jeg kontinuerlig med bildene som dukker opp i hjernen.

Elisabet har hatt en lang epoke med minimalistiske uttrykk, men er nå mere tilbake til det organiske. Hun jobber både med maleri, fotografi, video og nonfigurative arbeider på papir. Arbeidene hennes er beskrevet som «åpne og lekne». Enten bildene refererer til natur eller er mer abstrakte, tilstreber hun et antydende og flyktig uttrykk framfor direkte avbildning. For henne er virkeligheten dynamisk og i stadig endring.

– I utstillingen i Roma i 2014t «Som himmelen mellom fuglenes vinger» ble du inspirert av naturen i de kjente historiske grøntområdene utenfor Roma. Vil din utstilling i Hamar til høsten kunne være inspirert av naturen rundt Mjøsa?

– Ja, hele denne utstillingen vil være inspirert av lyset ved Mjøsa. Jeg er mere og mere betatt av det skiftende lyset ved Mjøsa varierende med døgnets rytme og årstidene. Ikke minst på vinterstid hvor lyset og snøen gir det hele en ekstra dimensjon.

– Dette slår meg særlig på våre faste skiturer fra Kveådammen til Målia. På en solskinnsdag på kjøreturen hjem stopper vi dessuten gjerne opp på bussholdeplassen nedenfor Ormseter for virkelig å ta inn over oss hvor utrolig stort og vakkert sollyset gjør landskapet rundt Mjøsa. Gleden over dette vidunderlige synet er like skjellsettende hver eneste gang.

Utfyller hverandre

Sven gleder seg også over å være tilbake i norsk natur og reflekterer kan hende på samme måte over dette når han komponerer sine musikkstykker. Vi spør Sven om hva hans samtidsmusikk egentlig er og om det bare er noe atonalt og uforståelig?

– Når folk stiller meg dette spørsmålet, svarer jeg ofte, «pling – plong». Men jeg prøver å forklare at samtidsmusikk egentlig springer ut fra klassisk musikk. Min egen musikk er ofte ganske lyrisk med mange klanger, men med brå vendinger som kan være vanskelig å følge. Den er bevisst lite forutsigbar noe som gjør at man blir tvunget inn i øyeblikket.

– Men meningen er at alle de klangene man ikke klarer å gripe i øyeblikket, skal bli til et hele. Dette er noe vi begge arbeider med og som det er lettere å få tak i her ved Mjøsas bredd enn i Paris, sier Sven som sammen med Elisabet ser fram til sin nye kunstneriske tilværelse på Hamar.

Artikkeltags