Reparerer ruiner med middelaldermetode

NY GAMMEL METODE: Tor Granmo har murt brenneovn, og laget mørtel etter middelaldermetoder for å forhindre skader på ruinene av bispegården på Domkirkeodden.  Foto: Hanne Nordhagen Karlsen

NY GAMMEL METODE: Tor Granmo har murt brenneovn, og laget mørtel etter middelaldermetoder for å forhindre skader på ruinene av bispegården på Domkirkeodden. Foto: Hanne Nordhagen Karlsen

Artikkelen er over 1 år gammel

Sementmørtel fra 60-tallet ødelegger ruinene av bispegården på Domkirkeodden. Nå har de tatt opp igjen en gammel teknikk for å berge ruinene.

DEL

Tor Granmo har murt opp en helt ny kalkbrenningsovn på Domkirkeodden, og mandag kunne han for første gang også blande mørtel av nybrent kalkstein fra Furuberget. – Det ser veldig bra ut, for vi har gjort en skikkelig jobb, sier Granmo.

Ruinene sprekker

Årsaken til at de har bygget sin egen kalkbrenningsovn, er at ruinene av bispegården ble reparert med sement på 60-tallet. Det viste seg ikke å være så bra som de trodde det ville bli på den tiden. Sementen som ble brukt som mørtel, er så hard at den ikke tar til seg noe vann. Dermed samles alt vannet i sprekker i steinen, og når kuldegradene kommer, sprenger frosten steinen. Det håper de å unngå med selvlaget mørtel laget på kalk fra lokal kalkstein.

– Steinen og mørtelen vil snakke mye bedre sammen nå, for steinen i ruinen er også kalkstein fra brudd rundt Mjøsa sier fagkonsulent Anne Kathrine Bakstad.

Autentisk

Seksjonsleder Kristian Reinfjord ved Anno Domkirkeodden, forteller at det ikke lenger er nok å ta vare på ruinene.

De ønsker også å ta vare på dem ved å bruke de samme metodene som ble brukt da bispegården ble bygget. Det kaller han prosessuell autentisitet.

– Vi tror at vi får et bedre resultat på den måten, samtidig som vi også kan formidle hvordan de arbeidet i middelalderen, sier han. Murerhåndverket ble som så mye annet overlevert videre til neste generasjon fra mester til lærling, og gjennom muntlige tradisjoner. Lite er nedtegnet om hvordan de gjorde det, så her må de gjenoppdage metodene som ble brukt.

I den nybygde kalkbrenningsovnen har et volum på 300 liter. Kammeret fylles med kalkstein, og varmes opp til det holder 800 til 1000 grader. Og i prosessen har de oppdaget at ved ikke bare er ved.

– Det trengs ved som gir høy varme, derfor startet vi med bjørkeved. Det fungerte ikke, fordi bjørk også gir mye aske som måtte fjernes, og da ble det ikke jevn varme i ovnen. Men furuved er perfekt. Da kom vi raskt opp i jevn og fin varme, sier Anne Kathrine Bakstad. Etter 36 timer i ovnen, har CO2 og alt vannet fordampet fra kalksteinen, og den er klar til å bli til mørtel. Steinen legges i vann, og blir pulverisert. Deretter blandes den med grus fra Mjøsa og enda mer vann, og er klar til bruk på ruinene. Og da er det også materiell autentisitet i restaureringsarbeidet.

Ruinprosjektet på Domkirkeodden er finansiert av Riksantikvaren, og skal fortsette fram til 2020.

Artikkeltags