– Hver gang noen flyr så er det tusener som hører det

Knut Ståle Hauge har en livslang kjærlighet til fly, men ikke til støyen som flyene fører med seg.

DEL

– Å se kompisene mine bli små nede på bakken og sirkle over byen ... Det gjorde et uslettelig inntrykk på en smågutt, sier Knut Ståle Hauge.

– Øv i Elverum

Å komme inn på arbeidsværelset i hjemme hos høgskolens førsteamanuensis gjør også inntrykk. Her er bøker og gjenstander fra mange epoker.

Men akkurat nå er det en sak som opptar Hauge: Kampen mot støyen fra flyene over flyplassen i Hamar.

På pulten er det spredt over 40 artikler fra lokalavisene. Hauge figurerer i mange av reportasjene og kronikkene.

– Du vil at flyplassen skal rives?

– Det har aldri vært mitt hovedbudskap. Gjennom de innleggene jeg har hatt så drar jeg fram at de bruker Hamar bys luftrom som tumleplass. Som øvingsområde. Det er ikke riktig. Hvis man skal ha en flyskole, så må øvingen foregå et annet sted enn Hamar.

Hauge drar fram to satellittfotografier. Det ene over Hamar flyplass, det andre viser Starmoen flyplass i Elverum:

– Ser du forskjellen? Se på landingsstripene, og på områdene rundt. Hamar har en tett bebyggelse, mens Elverum har bare skog. Skog helt fram til Sverige. Enorme arealer som man kan kreste over. Bare sju-åtte minutters flytur unna Hamar. Hovedpoenget mitt: Vekk med dette. En skal ikke øve over en by.

– Hvorfor ikke?

– Støy og sikkerhet. Etter at man startet privat flyskole så bare økte det på, med såkalt «touch and go». Ti minutter flyginger, så vidt ned igjen og opp. Time etter time. Fra klokka 08:30 til klokka 22 på kvelden. Hva gjør støyen med folk? Det gjør at folk får vendt oppmerksomheten til andre steder enn det de skal ha, sier Hauge.

Da Hauge kom som student til lærerhøgskolen i Hamar på 70-tallet var en av grunnene fuglene i Åkersvika:

– Jeg var opptatt av fugler og fuglelåter. Jeg oppdaget relativt fort at når jeg tok opp fuglenes kvitter på bånd så hørte man ofte en kverning i bakgrunnen.

Han mener det er gjort mye forskning på støyproblematikk, som peker på mange uheldige konsekvenser:

– Vi snakker ikke om kraften på lyden, men vedvarende støy. At det er en lyd der som fanger oppmerksomheten.

– Når jeg jobber og hører en dur, blir jeg forstyrret. Dratt ut av tankerekken eller roen. «Fly», tenker jeg.

Dro til Ecuador

Hauge er egentlig svært opptatt av fly. Vi skal tilbake til den første opplevelsen:

– Det sto et Cessna-fly på isen ved Gjøvik, og jeg var ti år gammel. Året må ha vært 1956. Vi gikk bort til piloten og fikk høre at man kunne få seg en tur for 15 kroner. Jeg hadde bare noen kobberangler i lomma, så jeg løp hjem til mor og far.

Der var en tante fra Oslo på besøk. Tante Ranveig.

– «Ikke tale om», svarte foreldrene mine da jeg ba om penger til flyturen. Da kom det fra Ranveig: «Du skal få de pengene av meg». En stor sum den gangen.

Den påfølgende flyturen gjorde et så stort inntrykk på en ung Hauge at han i årene etter var mer enn snittet opptatt av fly.

HYLLEST: Knut Ståle Hauge laget en tegning av den første flyturen over Mjøsa og Innlandet. Den ble gitt til tanten, som finansierte turen.

HYLLEST: Knut Ståle Hauge laget en tegning av den første flyturen over Mjøsa og Innlandet. Den ble gitt til tanten, som finansierte turen. Foto:

I 1967 reiste han til Ecuador i Sør-Amerika, på invitasjon fra en venn av faren, en prest i den lutherske menigheten i Ecuador som ville at Hauge skulle forberede sønnene, som var blitt mer ekvatorianske enn norske, på hjemreise i Norge.

– Jeg skulle snakke norsk med de og fortelle om Norge og motivere dem til å komme hjem. De snakket spansk flytende og var ikke spesielt opptatt av landet i nord.

Wycliffe Bible Translators, som samlet inn penger for å oversette Bibelen til folk som ikke hadde skriftspråk, opererte i området. Hauge fikk være med de på oppdrag i Amazonas.

Noen år i forveien hadde det skjedd noe dramatisk i jungelen. Fem amerikanske misjonærer ble i 1956 drept av Auca-indianerne. Før de ble drept hadde man sirklet med småfly i dagevis over stammen som aldri hadde sett hvite mennesker.

– Det måtte en gradvis tilnærming til. Man firte ned en kurv som man fylte med gaver. Denne kunne tømmes og de på bakken kunne putte ting som ble firt tilbake i flyene. Det var imponerende hvordan flygerne klarte å sirkle rundt og samtidig holde kurven stille.

En dag våget de amerikanske misjonærene seg ned på bakken, og tok seg bort til indianerne.

– Urbefolkningen må ha blitt fryktelig redde, for noe gikk galt. Alle amerikanerne ble drept.

FRIMERKER: Frimerker til minne om de drepte amerikanske misjonærene.

FRIMERKER: Frimerker til minne om de drepte amerikanske misjonærene. Foto:

I Ecuador møtte Hauge på enken til en av de amerikanske misjonærene. Hun ga aldri opp å nærme seg sammen, og klarte til slutt å møte de og sågar å gjøre et av stammemedlemmene kristen.

– Under oppholdet mitt fløy jeg ofte over Andesfjellene, og fascinasjonen for flyging bare vokste.

Ordnet selebert besøk

I 1968 startet Hauge opp som student på lærerskolen i Hamar. Etter hvert utviklet det en sultkatastrofe i Biafra som følge av den nigerianske borgerkrigen.

I denne krigen ble en svensk greve en verdenskjendis. Flygeren Carl Gustaf von Rosen, som var pioner i svensk luftfart, hjelpeflyver i Afrika og regnes som grunnlegger av det etiopiske flyvåpenet.

– Han utstyrte MFI-9 Militrainer sportsfly med varmesøkende raketter og tok ut russiske MIG-jagere med budskapet: «Ser du noen som holder på å drukne, så hopper du og prøver å redde dem».

MØTTE HELTEN: Her møter Studentsamfunnets kasserer, Erik Horgen (venstre) og Knut Ståle Hauge flyverlegenden Carl Gustaf von Rosen på Hamar flyplass.

MØTTE HELTEN: Her møter Studentsamfunnets kasserer, Erik Horgen (venstre) og Knut Ståle Hauge flyverlegenden Carl Gustaf von Rosen på Hamar flyplass. Foto:

«Luftpiraten som kjemper for de vergeløse» står det å lese på en publikasjon inne i Hauges arbeidsværelse.

– Som jeg beundret han. Så fort Biafra-krisen var over så begynte jeg jobben med å få han til Hamar. Jeg var formann i det høyst oppegående Studentsamfunnet i Hamar, og startet med å skrive brev til kona til von Rosen. En dag ringte hun meg, og da fikk vi ordnet at han kom til Hamar.

Von Rosen landet på Hamar flyplass 22. mai 1970 etter en tretimers flytur fra Malmö.

– Han kom i et fly, det eneste i verden, som het Vipan. Stagene ned til hjulene var laget av glassfiber. Konstruksjonen gjorde at flyet ble så mykt at det nesten kunne lande i en potetåker.

Det var stor ståhei på Hamar. Oslo-pressen kom på besøk og von Rosen holdt et engasjerende foredrag i Jønsrudsalen, som var fullsatt.

POSTKORT: Knut Ståle fikk et postkort fra selveste Carl Gustaf von Rosen og hans kone.

POSTKORT: Knut Ståle fikk et postkort fra selveste Carl Gustaf von Rosen og hans kone. Foto:

Von Rosen sov på Victoria før han dagen etter måtte reise igjen.

– På den tiden måtte alle fly som skulle inn og ut av Norge ta turen innom Fornebu. Jeg spurte forsiktig om det gikk an å få sitte på, og da ble det til at jeg og kameraten min fikk være med han til Oslo. Vi fløy over Gjøvik, og over Lygna var det så turbulent at kompisen min kastet opp, erindrer Hauge.

– Under flyturen snakket vi om Biafra. Om hvordan de hogget smale, nesten usynlige flystriper i jungelen i J-form, slik at man kunne lande og få skjult flyet raskt. Von Rosen demonstrerte for oss hvordan man klarte å lande på smale og korte flystriper. Han steilte flyet på en spesiell måte. Pekte snuten lett til værs og fjæret flyet ned på stripa på Fornebu på utrolig merkelig vis.

Flygere og annet personell på Fornebo kom løpende til:

– Det ble et voldsomt oppbud. Von Rosen var en megakjendis, og vi som var med fra Hamar følte oss som konger der vi liksom forsøkte å skape litt orden i kaoset.

Mye kontakt

I boka «Kjære Hamar», som Hauge skrev sammen med Arve Stensrud i 1992 i anledning sammenslåingen av kommunene Hamar og Vang, var han ofte oppe over Hamar for å ta bilder.

OVER HAMAR: Her er et av bildene Knut Ståle tok fra fly under arbeidet med boken «Kjære Hamar».

OVER HAMAR: Her er et av bildene Knut Ståle tok fra fly under arbeidet med boken «Kjære Hamar». Foto:

– Jeg har vært heldig i og med at jeg har hatt kontakt med flygere hele tiden.

– Men nå er du flyplassmotstander?

– Jeg vil ikke ha den merkelappen. Det som har skuffet meg mest i debatten har vært at man minimaliserer støyproblemet.

– De som sitter der oppe og flyr vet ikke hva de bringer av lyd ned på bakken.

– Hver gang de flyr over byen, så er det faktisk flere tusen som hører det.

PARKERT: Von Rosens spesielle fly, kalt Vipan, parkert på Hamar flyplass.

PARKERT: Von Rosens spesielle fly, kalt Vipan, parkert på Hamar flyplass. Foto:

Artikkeltags