Gå til sidens hovedinnhold

Willy Vang (82) har flest skihopp

En hoppkarriere som varte i over 70 år. Willy Johansen fra Hamar har med rundt 30.000 skihopp verdensrekord i antall svev. En vilter barndom i et krigsherjet nord formet Willy som skihopper.

Artikkelen er over 3 år gammel

– Det kribler fortsatt i kroppen. Jeg drømmer om flere svev. Hadde det ikke vært for fallet for sju år siden, og de to bruddene i nakken, hadde jeg fortsatt hoppet, forklarer Willy Johansen i sin nyinnflyttede leilighet i Hamar der han bor sammen med kona Turid som han har vært godt gift med i 54 år. Sammen har de to barn og tre barnebarn.

Willy Johansen har fått et eget kapittel i skihistoriker Thor Gotaas nye bok «Før og etter Wirkola», om hoppsportens gullalder i Norge fra 1940 til 1990, inntil V-stilen kom.

Jeg klarer ikke å tenke hvordan livet hadde blitt uten hopping

Willy Vang

Det fatale svevet

Willy har opplevd hele perioden, og mer til. Det første hoppet tok han som tre åring i Jakobsnes like utenfor Kirkenes.

Det siste svevet skjedde i Linderudkollen i Oslo i 2010, to dager etter 75-årsdagen.

– Jeg prøvde å slutte som 70-åring, men klarte det ikke. Jeg lovte familien at jeg skulle gi meg som 75-åring. Dessverre holdt jeg løftet, smiler Johansen.

De to første hoppene på plast gikk fint. Det tredje hoppet husker Willy lite av, bortsett fra at han trynet rundt 35 meter, og at en kar skrek at han måtte ligge helt stille. Deretter ble han kjørt til Ullevål og hasteoperert for to brudd i nakken.

– Du har vært heldig, forklarte legen.

– Du var fire millimeter fra enten å bli lam eller slutte å puste. God bedring, men hold deg unna hoppingen, formante legen.

Legende i hoppmiljøet

– Jeg er ikke lenger som før, skruen i nakken har løsnet litt og jeg tør verken sykle eller løpe i skogen. Men jeg går på ski i Vangsåsen. I vinter ble det 70 turer fra en – til to en halv time. Da skøyter jeg og kjenner at jeg lever. Men i drømmene hopper jeg fortsatt, sier Willy Johansen.

82-åringen er en legende i hoppmiljøet. Han er hoppsportens svar på Birken-kongen Gunnar Tronsmoen som i en alder av 88 år fortsatt går Birken.

Willy hadde opp mot 600 hopp på plast og på snø i året helt til de siste sesongene, inkludert vel 30 årlige konkurranser.

Willy Vang

Flere generasjoner hoppere kjenner Willy som Willy Vang – et tilnavn han fikk av radiolegendene Bjørge Lillelien og Arne Porsum, fordi han hoppet for Vang skiløperforening.

Smilende har han har gitt gode råd til alle – enten på toppen av bakken eller nede på sletta mens han har kost seg med rullingsen.

– Men jeg røkte aldri i lufta, parerer Willy.

På mesteparten av 60-tallet var Willy så god at han tilhørte landslaget med NM-bronse fra Rena i 1966 som beste resultat. Han var aktuell for VM-laget i 1966 og OL-laget 1968, uten å komme gjennom det siste trange nåløyet.

Villmenn og fest

– Selvsagt var det litt surt, men drømmen om å være aller best var aldri det aller viktigste. Det var gleden over å hoppe, kunne svinge nede på sletta etter et perfekt skihopp og kjenne intens lykke som drev meg. Og så klarte jeg aldri å slippe galskapen og kameratskapet som preget hoppmiljøet. Langrennsløpere trente, spiste, sov og var dødsseriøse. Hoppere kunne være villmenn som likte festen, fleipen og som heller ikke sa nei takk til kvinnfolk. Mange av historiene holdes internt, de egner seg ikke på trykk, smiler Willy.

– Bjørn Wirkola var en ener, best i alt han satset på. Han ble spiss for Rosenborg og norgesmester i fotball etter at han la skiene på hylla. Bjørn er den eneste jeg vet om som fikk lavere puls når hoppkanten nærmet seg. Med oss andre var det motsatt.

Vilter og farlig oppvekst i nord

Oppveksten var av det viltre slaget med titusener av tyske okkupanter i Sør-Varanger under krigen og gjenoppbygging etter den sovjetiske frigjøringen i et nedbrent Finnmark.

– Vi gjorde alt som fantes av faenskap. Hele området var fullt av sprengstoff som vi guttunger samlet på. Alt vi kom over, sprengte vi. Vi byttet sprengstoff som andre byttet glansbilder senere, forteller Willy.

Under huset hjemme i Jakobsnes samlet han kjeksbokser fylt med dynamitt og knallperler. Guttungene hadde geværer uten sluttstykker, men brukte dor og hammer for å få skuddene til å gå av.

En gang gikk det galt. Willy slet med å få en granat til å smelle. Han tok fram øksa, slo et hakk i granaten og kastet en fyrstikk mot den. Da smalt det skikkelig.

– Jeg fikk hele sprengladningen i trynet, øynene var gjenklistret, jeg var blind i to uker, håret ble brent av. Jeg hadde bare en liten hårlokk igjen i nakken. Det er et under at det gikk bra, jeg var tross alt ikke mer enn ti år, sier Willy.

Et par år før festet Willy en tjukk stålstreng mellom to bjørker og strakk den over vegen. En tysk soldat kjørte rett inn i strengen i motorsykkelen med sidevogn og skadet seg kraftig.

Willy holdt kjeft, han var redd blod og ugjerningen ble aldri oppdaget.

I stedet kunne tyske soldater møte opp med godteri når Willy og andre lokale gutter hoppet i den lokale bakken.

– Stort sett alle gutter hoppet. Vi tråkket bakker og satte utfor. En petromax-lampe lyste opp hoppet som vi siktet oss mot i mørket og så hoppet vi med skyggen av oss selv i ryggen. Det ga mot og kroppsbeherskelse, sier Willy Johansen.

Måtte likevel sørover

Han måtte etter hvert sørover for å bli typograf og endte til slutt i Hamar Stifttidende og deretter i Hamar Arbeiderbladet der han jobbet han jobbet skift i 37 år.

I Hamar ble det også fart på hoppingen. Johan Kampenhøi i Hamar kretsfengsel kjente Willy og betalte 3,50 kroner i medlemskontingenten for å få talentet inn i Vang skiløperforening.

Willy trente for seg selv på dagtid, begynte med styrketrening. Og plutselig yppet han seg blant landets aller beste i en alder av 25–26 år.

– Motet og villskapen fikk jeg fra oppveksten i nord. Som hopper var jeg aldri redd, jeg ble brukt til å kjøre spor i skiflygingsbakken i Vikersund (pers 123 meter) – og det gjorde meg ingenting. Som hopper må du være fryktløs – om det er vind eller isete spor. Jeg ble trigget av å beherske alle forhold, sier Willy Johansen.

Han hoppet hekker og løftet tunge vekter i garasjen helt til nakkesmellen. Nesten 70 år gammel løftet han 240 kilo i knebøy.

– Jeg klarer ikke å tenke hvordan livet hadde blitt uten hopping. Med plastbakkene kunne jeg hoppe året rundt, dra til bakker i Oslo, Lillehammer, Raufoss og på Hedmarken, hoppe 10–20 hopp og så reise hjem til kjerringa på kvelden, gliser Willy.

Mange timer i lufta

Han har ikke tall på antall trappetrinn han har gått eller hvor mange timer han har svevd i lufta. Premiene minner om et usedvanlig rikt og langt hoppliv med 62 NM-gull og 16 VM-gull i veteranplassen. Han har vært gjennom alle stilartene og har til og med prøvd V-stilen.

– Det ble med det ene hoppet. Jeg var blitt for gammel og stiv i leddene til å flyte langt.

– Om du fikk leve på nytt?

– Da hadde det blitt hoppbakken igjen. Her har jeg fått ut villskapen og uroen i meg. Hoppingen ga meg venner over alt. Miljøet var ekstra viktig da jeg ble alvorlig kreftsjuk som 60-åring. Da oppdaget jeg hvor mye omsorg og nærhet det var i det barske hoppmiljøet.

Willy går inn for nedslag:

– Jeg kunne ikke fått et bedre og mer spennende liv. Bare synd at hoppsporten har utviklet seg slik at stadig færre hopper på ski. Tenk hvor mange som går glipp av hvor moro det er å sveve i lufta, sier Willy Vang.