Rødt kort og mye moro på banen

MYE MORO: John Arne Holmlund har hatt mye moro i arbeidet med boka «Verbale sleivspark», og han håper at leserne også får det. Foto: Håvard Lillebo

MYE MORO: John Arne Holmlund har hatt mye moro i arbeidet med boka «Verbale sleivspark», og han håper at leserne også får det. Foto: Håvard Lillebo

Av

Soleklart straffespark med «Neger 1» og «Neger 2», balledrag med slips i Sundet-bussen, dyre tenner på Vegard Skogheim og kostbar fisketur for Pål Jacobsen. Mye moro og utdeling av kort i alle regnbuens farger i John Arne Holmlunds bok «Verbale sleivspark», om fotballivet i Hedmark.

DEL

Det er fotballgalskap i familien, sier forfatter John Arne Holmlund (54), som en forklaring, eller en unnskyldning, for det er ingen tvil om at vi snakker genetisk tung forankret lidenskap.

– Far min er klin gær’n.

– Jo jo, men det kan vi kanskje ikke skrive?

– Joa, bære skriv det, han vet det sjøl. Mor mi fekk itte lov tell å gå foran tv’n da det var tippekamp. Da Liverpool spelte, sto’n far på knea foran fjernsynet og skreik. Je torde aldri å ha med meg følk hematt da. Den som prøvde å ring’n far mellom klokka fire og seks om eftan da tippekampa gjekk, fekk aldri svar. Andre i familien er akkurat like gærne, je huser en konfirmasjonsmædda som vart gørkort, fordi alle, også konfirmanten, skulle tell Gjøvik for å sjå Gjøvik-Lyn spelle mot Lyn, sier John Arne og humrer.

Forfatter John Arne Holmlund har sjøl en karriere i breddefotballen. Han gikk gradene i Brumunddals yngres og spilte senere 277 A-lamper for Dala Fram og to sesonger i Ringsaker IF. Han har 15 år som trener, trenerveileder og spillerutvikler i Brumunddal. Holmlund var også i en årrekke kursveileder for Norges Fotballforbund og hadde mange verv i Indre Østland Fotballkrets (IØFK) gjennom en årrekke.

Etter som at Holmlund aldri ble proffspiller, har han forsøkt å forsørge seg og sine på annet vis, han jobbet som journalist og redaktør i Ringsaker Blad fra 1987 til 2002, og siden og til dags dato i Hamar Arbeiderblad, hvor han nå er nyhetsredaktør.

Historier

Tanken om å skrive ei bok med skrått blikk på fotballmiljøet, har modnet over tid, forteller John Arne.

– Jeg har noen timer på tribunen på Sveum i Brumunddal, og der fortalte folk hverandre mange gode historier. Det var flere der som sa, at du, John Arne, du som kan skrive, kan du itte laga ei bok med fotballhistorier. Etter at sønnen min Jørgen begynte å spille for HamKam, er det også blitt mange timer på Briskeby, og historiene var ikke færre eller dårligere der. Så begynte jeg å samle historier, skrev ned det jeg husket sjøl og intervjuet et stort antall som villig har delt humor og glede i det som nå er blitt «Verbale sleivspark», forteller John Arne.

Boka er strålende illustrert av håndtegner Oddmund Mikkelsen.

Va’kke corner

Det var semifinale i cupen og Lyn gjestet Lerkendal, med dommerlegende Henry Øberg fra Hamar ute på banen med fløyte og kortstokk. Stillingen var 2–2 noen minutter før slutt, da Øberg tildelte RBK en tvilsom corner.

– Vanligvis høflige og sindige Ola Dybwad Olsen kom løpende til, forteller John Arne, og han protesterte heftig. «Hallo, det der var da ingen corner».

– Det skjønte nok også Henry Øberg, sier John Arne, at han hadde dømt feil. Øberg ville ikke risikere å avgjøre semifinalen med en dommerfeil, så i det corneren ble slått, blåste han frispark for dytt i ryggen. «Hva faen Henry, dette var da ikke noe frispark», protesterte en meget provosert Odd Iversen.

– Nei, sa Henry Øberg, det var det ikke, men «det va’kke noen corner heller».

John Arne Holmlund ler. Han har hørt mange gode historier om og rundt Henry Øberg, som døde 80 år gammel i 2011, med 16 sesonger som dommer på øverste nivå.

Macari i hekken

Med godt utsyn mot fotballen i mange år, har John Arne Holmlund også fått med seg historien om den gangen HamKam hadde tapt 0–4 mot Manchester Uniteds FA-cupvinnende mesterlag på Briskeby. Begge lags stjerner, i alle kategorier, møttes om kvelden til et heller fuktig nachspiel hjemme hos Tom Jacobsen i Hamar. Tom er nå ellers leverandør av mye snadder i boka «Verbale sleivspark». Hjemme hos Tom denne kvelden var også HamKams særdeles røslige og innpå 1.90 meter høye midtstopper Jarle Hoel, og Manchester Uniteds midtbanelegende Lou Macari, med 337 kamper for United og 24 landskamper for Skottland.

– Da Jarle Hoel måtte ut etter mer drikkevarer, så Macari at godstolen ble ledig, og satte seg der. Det skulle han ikke har gjort, sier John Arne, og ler.

– Da Hoel kom tilbake, sa’n på bredt stangemål, at «dætta er stol’n min». Macari skjønte selvsagt ingenting, han bare smilte bredt. Da løftet Hoel den lille skotten opp av stolen, bar’n ut på verandaen og slapp’n ned i hekken.

Samme Hoel, sier John Arne, var tung å flytte på i alle sammenhenger. På Lerkendal løp Odd Iversen rett i kroppen på kraftpluggen fra Stange, og ble liggende på graset. Da bøyde Hoel seg over Ivers og spurte, «Slo du deg, Odd»?

Utvisninger

I «Verbale sleivspark» er det opptil flere tildragelser som etter dagens regelverk helt åpenbart ville medført rødt kort, straffespark, direkte utvisning og karantene på ubestemt tid,

– Jeg synes nesten jeg må fortelle det, sier John Arne. Han er tross alt journalist helt inn i ryggmargen, og som han sier, det som er særdeles ukorrekt i dag, ble den gangen sagt og gjort uten at det var vondt ment.

– Utlendinger var uvanlig i breddefotballen på 80-tallet, og Brøttum-trener Arne Solli fikk trøbbel en gang han skulle fylle ut et dommerkort på et par afrikanere med navn som han syntes det var vanskelige å stave. Derfor skrev’n «Neger 1» Og «Neger 2» på dommerkortet. Kretskontoret var på ingen måte fornøyd med det, så de utba seg en forklaring, sier John Arne, og smiler. Han antar at mye av Medie-Norge i dag ville ha berget oppslaget med den der.

Pål Jacobsen og Vegard Skogheim er sentrale spillere også i «Verbale sleivspark».

– «Sprechen sie deutsch?», spurte den tyske tannlegen. Året er 1988, Vegard hadde fått kontrakt med Werder Bremen, den unge utenlandsproffen fra Hamar jobbet hardt med tysken de første månedene og bekreftet tannlegens spørsmål med et nikk og «jawohl». Problemet, sier John Arne, og gliser, ble at Vegard fortsatte å nikke og svare «Jawohl» på tannlegens spørsmål, også da tannlegen spurte om han ville ha alle de 13 amalgamfyllingene byttet med porselen. Det kostet Skogen ganske akkurat og nøyaktig 75.000 kroner.

Litt dyrt ble det vel også for Pål Jacobsen, som prioriterte å dra på fisketur med klubbkompis Arild Hagen, framfor å takke ja til prøvespill med Liverpool. Samme Pål bærer flere gode historier i denne boka.

Kanskje aldersgrense

Når det gjelder Nybergsund og fotballmiljøet der, kan vi kanskje si som en kar med dårlig rykte sa, at «når det gjelder de historiene du sikkert har hørt om meg, så skal du vite én ting, og det er helt sikkert, at de sanne alle sammen».

Under kapittelet «Dra balle», forteller John Arne Holmlund det akkurat som det var, i Sundet-bussen, hjem fra bortekamp.

– Nybergsund har alltid fascinert meg, det har vært så mye glede og så mye humør i og rundt det miljøet der. Jeg har flere kapitler i denne boka rundt Sundet-miljøet, blant annet en hyllest til midtbanespiller Helge Lindbergsengen som av pur lojalitet og ekte idrettsglede kjørte 270.000 kilometer i bil for Sundet i ni sesonger på 90-tallet.

– Men dra balle..?

– Sundet-gutta hadde presentabelt og sprekt reiseantrekk, gjerne lyseblå bukser og rosa jakker, samt slips. Hjem fra kamp hadde de bare slips på seg, bak i bussen.

– Jaha..?

– De konkurrerte om hvem som var sterkest til å dra, med slipset knøti fast til, ja, det du har, da, neri der, sier John Arne, og ler, uten å si «Jawohl», når vi legger til at svaret kanskje ligger akkurat her, hvis noen lurer på hvorfor det er mer enn full barnehagedekning og stadig færre postkasser i Sundet.


Artikkeltags