Etter 40 år er det slutt for den populære Hamar-legen

POPULÆR: Runar Rekve har holdt på som fastlege i Hamar i 40 år. En populær lege i byen legger nå yrkeskarrieren på hylla.

POPULÆR: Runar Rekve har holdt på som fastlege i Hamar i 40 år. En populær lege i byen legger nå yrkeskarrieren på hylla. Foto:

– I min slekt er få mannlige personer som blir mer enn 75 år. I så fall har jeg sju år pensjonstid foran meg, sier Runar Rekve, som gir seg som lege 30. januar.

DEL

Kontorpulten ryddes og en arvtaker er på vei. På Torggata legesenter er en populær lege i ferd med å runde av en lang karriere.

«Runar er hyggelig og veldig grei å forholde seg til! Følger opp og tar ting på alvor «når det virkelig gjelder». Han har et svært godt klinisk blikk, går rett på sak og en handlingens mann når det gjelder. Jeg har vært veldig fornøyd», lyder tipset på redaksjonsmailen fra en kvinne som avisen kjenner identiteten til, men som ønsker å være anonym på trykk.

Tvillingleger

– Om det er vemodig? Jeg føler at jeg har gjort mitt, og en gang må en jo slutte. Jeg blir 67 år på dagen da jeg gir meg, og derfra og ut skal jeg spille golf og bridge, være mer sammen med kona og være pensjonist mens det fortsatt er helse i meg. Og så har vi seks barnebarn og to barn som skal følges opp.

– Det triste hadde vært å jobbe helt fram til alle barnebarna hadde kommet i ungdomstiden. Da hadde bestefarsrollen, som jeg synes er så koselig, vært borte. Fra 15-årsalderen tenker de jo på helt andre ting enn besteforeldre.

Også er det denne «Rekve-forbannelsen», en arvelig disposisjon for sykdom som også kan ramme leger:

– Det er en opphopning av hjerte- og karsykdommer blant menn i min slekt. De dør alle før de fyller 75 år.

Runar er vokst opp i Ål i Hallingdal:

– Vi var fem barn, født av vanlige arbeiderforeldre, men tre av oss ble leger, enda vi ikke hadde en eneste lege i slekten. Og vi er alle tre blitt allmennpraktikere og jobber fortsatt som det; fordi vi kom fra bygda, så behovene, og tenkte at det var det som var selve legeyrket.

Runar har en tvillingbror, Vidar, som tidlig ville bli lege. Da ble det til at Runar også tok det samme karrierevalget:

– Vi i spilte fotball begge to og ingen visste om det var Vidar eller jeg som hadde ballen, og jentene i Hallingdal visste ikke hvem av oss de danset med. Så like var vi. Vi var flinke på skolen, og da banet muligheten seg for å bli leger. Og da vi skulle studere så var vi enige om at vi måtte studere på hvert vårt sted. Den som hadde best karakterer skulle få lov til å studere i Oslo, den andre i Bergen.

– Han var egentlig bedre enn meg på skolen, men så slo jeg Vidar med et halvt poeng på eksamen. Dermed ble det Oslo på meg, forteller Runar.

– På studiene var jeg en gammeldags pugghest, leste mye og fikk gode resultater. Mine medstudenter ble da overrasket over at jeg ville bli vanlig allmennpraktiker, og ikke gå videre i karrièrestigene på sykehus.

FLYTTER UT: En arvtaker er på vei. Snart må Runar Rekve gi kontoret i Torggata 71 til en annet.

FLYTTER UT: En arvtaker er på vei. Snart må Runar Rekve gi kontoret i Torggata 71 til en annet. Foto:

Etter studiene var Runar lege i Oslo, Kristiansand, Lillehammer og Vestre Slidre.

Arbeidet i Valdres innebar i teorien tredelt men i praksis todelt legevakt turnus, i tillegg til flere mil til legevakt på ettermiddag kveld og helg.

– Så «alle» oppsøkte nærmeste lege. Og siden jeg alltid har hatt problem med å si nei, eller sette grenser, så «forlangte» ektefelle, som følte seg isolert og alene med to små barn, at vi måtte flytte til «sentrale strøk» hvor det var kort vei til naboer og andre barn, og legens fritid kanskje ble mer respektert, sier Runar og smiler.

Sammen med bror Vidar, som hadde fått et barn uten hørsel og som måtte ha skolegang på skole for døve, så forsøkte brødrene å etablere et legekontor sammen på Rykkinn i Bærum.

– Akkurat på den tiden ble det «etableringsregulering/stopp» for leger, noe jeg og kun ti prosent av legene var for. Ironisk nok var jeg den første som ikke fikk etablere legekontor i sentralt strøk, erindrer Runar.

Plutselig kom det mulighet for å overta legepraksis i både i Sande i Vestfold og Hamar.

– Vi valgte Hamar, – og det angrer hverken jeg eller ektefelle på. Vi bygde hus lavt på Hamar vest, ikke stor, fin villa i de mer fasjonable bydeler. Fordi vi ønsket at ungene skulle ha flest mulig barn på samme alder i nærområdet.

– Også i Hamar holdt etableringsstoppen på å skape problemer. Legepraksisen som skulle overdras var drevet av en spesialist i indremedisin. Men til slutt fikk jeg lov til å etablere meg i Hamar.

Mer papirarbeid

– Du har vært lege i Hamar i 40 år. Hvor opplever du at de store endringene har kommet?

– Blant annet innen astmabehandling er ting blitt mye bedre. De første årene var det veldig mange barn med astma som var veldig dårlige, og vi reiste rundt og satte sprøyter. Så klarte man å finne opp inhalasjonsmedisiner sin gjør astmabehandlingen mye mer effektiv og vi fikk langt færre dårlige pasienter. Det sier de på barneavdelingen på Elverum også.

– Og da jeg startet så anså man magesår som en stressykdom. Mens i dag så kan en helbrede mange fra magesår fordi man kan klarer behandle infeksjoner i magen. Slå opp: «Helicobacter pylori». Dessuten kom de nye svært effektive medisinene som med en tablett slår ut magesyra i over et døgn, og derved ble det slutt på behovet for alle magesåroperasjonene som kirurgisk avdeling var så opptatt med, der man kuttet en del av vagusnerven som stimulerer magesyredannelsen.

Fastlegene i Hamar gikk nylig ut og advarte mot en voldsom økning i byråkrati og dokumentasjonskrav, som stjeler stadig mer av tiden:

– Det kom særlig etter reformen som gjorde NAV til en enhet og en periode med dårlig samarbeid mellom NAV og legene. Etter min mening er årsaken til problemene at spesialiseringen på NAV ble borte. Alle skulle kunne alt, uten at de gjorde det. Og NAV fikk så mye å gjøre på grunn av selvvalgte, tunge prosedyrer og kontrollrutiner, og manglende tillit til samarbeidspartnere, at de ble overbelastet og ikke klarte å etablere et fruktbart samarbeid med legene.

– Dessuten ble etter hvert avgjørelsesmyndigheten i nesten alle NAV-saker flyttet for langt unna pasientene. Og den som kjenner pasientene er jo oss legene og de saksbehandlerne som har sett og snakket med dem.

Tunge beskjeder

Anslagsvis har Runar har 200.000 konsultasjoner på sitt kontor i Torggata siden 1980. Små og store plager og sykdommer.

– Er det å gjøre en forskjell i menneskers liv drivkraften bak det å bli lege?

– Det er pretensiøst å svare ja på noe slikt. Noen snakker om et kall. Jeg velger å si at noe er ideelle årsaker, noe er renommeet som legeyrket gir og noe er en sikker og god inntekt.

– Hva tenker du om at du av og til må gi den tyngste beskjeden til den som sitter foran deg?

– Det er alltid vanskelig, men folk takler det faktisk veldig bra. Det er noe med at det er bedre å få et svar enn å være usikker og engstelig. Og herfra og ut kan den som får denne beskjeden være sikker på at nå skal spesialistene på banen og alt som kan gjøres for deg skal bli gjort.

GLEDER SEG: – Jeg har gjort mitt, sier Runar Rekve, som gleder seg til mer tid til golf, barn og barnebarn etter 30. januar.

GLEDER SEG: – Jeg har gjort mitt, sier Runar Rekve, som gleder seg til mer tid til golf, barn og barnebarn etter 30. januar. Foto:

– Det sies at du er en populær lege.

– Jeg har i alle fall gjort så godt jeg kunne, selv om jeg ser at mange pasienter, særlig de første ti årene, ikke ble behandlet optimalt. Å være allmennpraktiker og se at man har gjort en legefeil kan være svært tungt, – og forskjellig fra på sykehus hvor det er flere som gjør vurderinger og det er lettere å dele ansvaret med andre.

– Det gjelder alle yrker, man vil mye og man gjør feil. De feilene skal man lære av.

– Jeg er en omstendelig lege og bruker kanskje unødvendig mye tid. Men: Jeg mener at jeg har behandlet og møtt hver enkelt pasient slik jeg ønsker at medlemmer av min egen familie skulle bli behandlet på et legekontor.

Artikkeltags