Da Jan Magne var 66 år kunne han blitt pensjonist. Han spurte heller om å få leie en stol av Gunhild: – Det kom et «ja» med en gang. Jeg var heldig der

– Jeg bor i blokk og har ikke så mye å drive med. Da er det koseligere å komme hit og møte folk, sier frisør Jan Magne Evensen.

DEL

(Østlendingen) Bla i motivene over for å se mer av Stensrud Frisør-historien.

– Jeg holder på så lenge Gunhild vil ha meg her, sier Jan Magne Evensen (74) og gløtter bort på makker Gunhild Børresen (61) inne på Stensrud Frisør på Hamar.

– Fordelen med å ha deg her er at jeg slipper å sette lapp på døra når jeg må ut og gjøre noen ærender. Og du kommer deg ut av blokka di, får noen å snakke med og får i det miste drukket kaffe, sier Gunhild og smiler.

– Vi har jobbet sammen i åtte år. Vi har ikke kranglet en eneste dag. Gunhild er lettvint å forholde seg til. Og vi går da bra sammen, ikke sant? undrer Jan Magne.

– Vi kan diskutere litt, være uenige om ting i nyhetene, parerer Gunhild.

Fikk ja fra Gunhild

Tiden virker å ha stått stille. Skiltet på veggfasaden oser av 60-tallet. Det samme gjør en stor hårføner og et frisørspeil.

På den ene arbeidsstasjonen henger svennebrevet, datert 30. mai 1969, høyt oppe på veggen.

«Da prøvekandidaten således har godtgjort for å ha den forlangte kunnskap og fagdugelighet, erklærer vi han for å svenn å være i herrefrisør- og skjønnhetspleiefaget».

Mange forbinder Jan Magne Evensen med fire tiår som frisør hos Stortoget Frisør, som måtte legge ned da Basarene-bygningen ble totalrenovert og overtatt av en restaurant.

Men historien starter da han begynner som læremester hos frisørmester Odd Schjerpen. Kort tid etter har han jobb hos Rolf Stensrud og Stensrud Frisør. Før han overtar etter frisør Osvald Arnesen i Basarenebygningen.

For åtte år siden vendte han tilbake til Stensrud Frisør i Torggata 42. Da var han 66 år og kunne ha valgt en pensjonisttilværelse, men Jan Magne følte at han fortsatt hadde mye mer å bidra med.

– Jeg var kastet ut av Basarenebygningen og Gunhild var innom skomakeren. Ved en tilfeldighet kom jeg i snakk med henne. Spurte om jeg kunne få leie en stol. Det kom et «ja» med en gang. Jeg var heldig der.

Gunhild klippet hår i Løten men hadde vært arbeidsledig en periode. Hun skulle være vikar i salongen til Rolf Stensrud, men ble værende, og det ble til slutt hun som tok over salongen etter Helge Karlsen, som drev den i mange år.

– Da jeg spurte Rolf om å få videreføre navnet når det var min tur, merket jeg på han at han ble litt stolt, erindrer Gunhild.

Hun forsvinner inn på bakrommet og kommer ut med en konvolutt:

– Se hva jeg fant igjen da jeg ryddet her. Gamle bilder. Her er Helge sammen med Else Stensrud. Her er meg og Helge. Og her ... her ser du en ung Jan Magne. Her er han i 20-årene.

– Se på alle salgsvarene. De store hyllene med barberblad, etterbarberingsvann og slikt.

– Jan Magne, du er 75 år. Du kunne ha vært pensjonist i minst ti år.

– Jeg bor i blokk og har ikke så mye å drive med. Da er det koseligere å komme hit og møte folk. Også jobber jeg bare mellom klokka 10 og 14:30.

Hard konkurranse

Utenfor vinduene er alt i ferd med å forandre seg:

– Da jeg begynte var gågata i Hamar en trafikkert vei. Så kom det en periode hvor det var utrolig mye folk som gikk forbi her. Så kom alle kjøpesentrene og nå er det langt mer rolig, sier Jan Mange.

– Vi har også fått så mange frisørsalonger. Vi konkurrerer mot aktører som har priset seg så lavt at ikke forstår hvordan de betaler lønn, husleie og skatter. Vi har ikke sjanse til å gå så lavt. Og noen av salongene er veldig fancy. Vi driver ikke med diskotek, erklærer Gunhild.

– Så hvem er kundene deres?

– Gamle, solide kunder. Med begge beina plantet på jorda, sier Gunhild og fortsetter:

– Men en dag kan omsetningen ha dabbet av så mye at vi ikke har noe annet valg enn å stenge døra.

MANGE ÅR: I mange år klippet Gunhild hår sammen med Helge Karlsen.

MANGE ÅR: I mange år klippet Gunhild hår sammen med Helge Karlsen.

Jan Magne kan ha funnet løsningen på hvordan man holder på kundene:

– For noen år tilbake var det øvelse med politihund nede Strandgateparken. Jeg ble nysgjerrig og gikk ned for å se. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å låse salongen og gikk tilbake og låste døra før jeg vendte tilbake for å se på hundene.

– Etter en stund gikk jeg tilbake, låste opp døra og der sto det en forfjamset kunde som jeg hadde låst inne.

– Heldigvis tok han det pent. Det endte med en god latter.

Artikkeltags