Gå til sidens hovedinnhold

Knut Faldbakken fyller 80 år: – Det er jo et forferdelig tall som man ikke kan spøke seg bort fra.

Knut Faldbakken vet at han statistisk sett er inne i sitt siste tiår når han nå fyller 80, et tall han har øvd seg på å si et halvt års tid. Men har ingen planer om å sette seg ned i ørelappstolen. Bortsett fra når han skal «kope.» Slikt blir det nemlig bøker av.

Knut Robert Faldbakken ble født 31. august 1941 og går dermed i disse dager inn i 80-årene, inn i den alderskategorien færrest nordmenn statistisk kommer seg gjennom.

– At jeg statistisk sett er inne mitt siste tiår er noe jeg prøver ikke å tenke på, men når man kommer opp i denne alderen gjør det jo noe med tellemåten. Hvor mange bøker til rekker jeg å skrive? Hvor mange flere turer til Spania får jeg oppleve? Selv om jeg er yrkesaktiv og oppegående, vet jeg at et øksehugg på helsefronten kan spenne beina unna meg, uansett om jeg vanligvis føler meg frisk og forholdsvis rask, sier han.

– Et forferdelig tall

Utover denne vissheten har han i grunnen få punkter på klagelista over at det nå har har sildret betydelig mer sand i timeglassets nedre del.

– Jeg er så aktiv som jeg kunne håpe å være som 80-åring og må vel si meg relativt fornøyd med tilværelsen. Men 80 er jo et forferdelig tall som man ikke kan spøke seg bort fra. Alderdommen begynner, og jeg må starte livet som gammel mann, sier Faldbakken som som innser at alderen er diskvalifiserende i flere sammenhenger.

– Om man liker å være med i ordskifte og debatt er det ikke noe sjakktrekk å være over åtti. En olding blir ikke valgt med på laget. Da blir man plassert på hylla som en geskjeftig gamling som ikke har lært seg å holde kjeft, og blir mest sett på som en pest og en plage. Slikt kan man jo ikke ikke la seg hindre av! Jeg har gudskjelov fortsatt et godt grep om språket og mye på hjertet, ikke minst når det gjelder de store spørsmål i lokalpolitikken. Og en godt utviklet humoristisk sans, sier han.

Skulle bli psykolog

Faldbakken har etter hvert jobbet seg om opp en imponerende bibliografi og ditto fanskare. Krimbøkene hans om Jonfinn Valman er blitt veldig populære og kanskje spesielt i Hamar-distriktet hvor handlingen er lagt. Serien består av ti bøker og om ting hadde gått slik Faldbakken la opp til er det langt i fra sikkert at noen av disse bøkene ville sett dagens lys. Han begynte nemlig på psykologistudier i Oslo i 1960. Medisinstudier, som foreldrene hans helst ville at han skulle påbegynne, hadde han ikke gode nok karakterer til. Den skoleflinke Knut skred ivrig til verket og ble nesten sjokkert da han strøk på mellomeksamen. Da var det på tide å stikke en finger i jorda.

– Da måtte jeg gå en runde med meg sjøl og landet vel på at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Selve stoffet fascinerte meg - og gjør det ennå - men ikke selve studiesituasjonen Når jeg tenker på det i ettertid husker jeg ikke en eneste foreleser som gjorde noe inntrykk på meg og jeg har ikke hatt kontakt med noen av dem jeg studerte med. Dette var nok de minst produktive årene i mitt voksne liv, men jeg ga det et ærlig forsøk, forteller han.

Sa opp jobben

Så fort han hadde svelget skuffelsen fikk han seg hyre på båt og var på sjøen i et år. Som hjemvendt sjømann ble han antatt som journalistlærling i Hamar Stiftstidende høsten 1963 og arbeidet deretter som journalist i Nationen frem til sommeren 1965.

– Jeg sa da opp en fast stilling, den eneste jeg noen gang har hatt, for å satse som forfatter. Jeg jobbet seinvakt i Nationen, leste gode bøker på fritida, litteraturen tok skikkelig tak i meg, og jeg begynte å fable om å «skrive noe skikkelig» - altså ikke journalistikk, sier Faldbakken og ler

– Det sto klart for meg at jeg måtte «ut» for virkelig å få begynt, så den 15. juli satt jeg på et SAS-fly til Paris - verdens kulturhovedstad på den tida. Resten er historie, som man sier og helt fra 1967 har jeg faktisk levd av å skrive, sier han.

Men befatningen med psykologi han fikk i egenskap av å studere fagfeltet kom til anvendelse likevel, dog på annet vis enn planlagt.

– Jeg håndterer mye psykologi i bøkene mine og krimsjangeren ble et fint beite for det, sier Faldbakken.


Slipper ikke Hamar

Etter at «Stammeren» kom ut i fjor er krimlitteraturen lagt på hylla for Faldbakken. I hvert fall foreligger det pr. nå ingen planer om en ny bok om Valmann. Men Hamar som scenografi vil bli videreført av en svoren Hamar-patriot. Han er nemlig godt i gang med sin nye bok og han røper at også her er mye av handlingen lagt til Hamar.

– Jeg er glad i byen og vil ikke helt slippe taket, betror han oss, og sier seg imponert over hvordan Hamar har utviklet seg de siste årene.

– Jeg synes utviklingen gikk veldig seigt her i mange år, det virket som en framtidsangst satt fast både i politikerne og i befolkningen. De siste 5-6 årene har skritt-takten blitt langt mer selvsikker, holdningen mer fremoverlente. Det bygges i byen, nyetableringer skyter opp, for eksempel Mjøsfronten som kom på plass på noen uker på forsommeren er utrolig bra! Det er en forsømmelse at slikt ikke er blitt satt i gang tidligere. Nå er det lettere å være Hamar-patriot enn noensinne, sier han.

Det han derimot ikke er noen patriot av er sosiale medier. Mange av hans forfatterkolleger bruker disse plattformene til å fôre menigheten av tilhengere med snik-kikk og previews for å holde fansen oppdatert, men Faldbakken holder avstand.

– Hvem som helst kan velte ut av seg hva som helst på nettet. Jeg har ikke tid til å befatte meg meg med slikt. Det jeg har på hjertet får jeg uttrykt i bøkene mine. Så må «fansen» heller få vente på neste utgivelse.


Slår et slag for «koping»

Ved en såpass markant milepæl som 80 unektelig er må det jo feires, men Faldbakken er ikke helt sikker på omfanget av markeringen ennå. En familiefest er det derimot allerede blitt og med fem barn, deres partnere og i alt ni barnebarn blir det jo et brukbart kalas på hjemmebane.

– I tillegg tror jeg forlaget har planer om noe, sier han.

Han bruker derimot ikke mye tid og krefter på dette, han har tross alt en bok å skrive. Den kommer etter alt å dømme ut neste år, men som Faldbakken sier:

– Jeg vi se bjørnen både skutt og flådd før jeg selger skinnet.

Skrivegleden og tilstrømmingen av gode ideer er det fortsatt ingen ting å utsette på og han har mange gode og effektive arbeidsøkter inne på skriverommet sitt.

– Jeg har hatt hjemmekontor i snart 60 år, så jeg skjønner ikke hva folk klager på etter noen få uker , sier han og ler.

Selvdisiplin er alfa og omega når du jobber hjemme, og forfatteren holder rimelig faste arbeidstider, men det lyder ikke alltid klapring fra tastaturet fra arbeidsrommet i villaen på Ridabu. Om man da kikker inn, kan det virke som om forfatteren har foldet hendene bak nakken og henfalt til dagdrømmerier. Men det betyr ikke at aktiviteten i toppetasjen er satt på vent.

– Alt kreativt arbeid tar tid. Ideene må få kverne litt rundt og ta sine egne veier uten at du selv sitter og styrer det hele til enhver tid. Det er da det virkelig overraskende, det smått geniale kan oppstå. Jeg kaller det «å kope». Å sitte slik å la inntrykkene strømme på samtidig som hodet ditt kjører på autopilot, er det motsatte av å multitaske som mange er så opptatt av. Når du koper leter du i dybden for å finne noe du ikke visste var der. Multitasking betyr å stresse med to-tre oppgaver samtidig og ikke få konsentrert seg om noe annet enn det tilsynelatende. Å kope kan nok forveksles med ikke å gjøre noe som helst. Men det er mange gode bøker som har blitt til på sofaen, sier han med overbevisning.

Her snakker tross alt over femti års erfaring.