Oslo-folket vil ha Guros frittgående skogsgris

Grisene på Spikkerud gård oppe i Vangsåsen velger selv om de vil være inne i fjøset eller ute i skogen. Det har ført til at kjøttet er blitt svært populært blant kjennere i Oslo.

DEL

Sveip motivene over for å se flere skogsgris-bilder fra Spikkerud gård.

Det et er litt av et syn. Skyfri himmel og snøen har begynt å legge seg på bakken, men hundre gris går rundt inne i skogen i Vang sammen med Guro Sveberg (57) og assistenten Kristina Sørum (22).

Hjerteproblem

– Jeg har hørt at Eivind Hellstrøm utbrøt: «Jøss! Fettet på dette grisekjøttet er jo som marsipan!» sier Guro.

Hun har satset på såkalt økologisk skogsgris, og gården blitt stamleverandør til delikatesseforretningen Strøm-Larsen i Oslo.

Historien til Guro startet med at hun ble rammet av sykdom:

– For ti år siden jobbet jeg hos Geno, men så ble jeg dårlig. Veldig dårlig. I Oslo fant ut at det var en sjelden hjertetilstand som gjorde at jeg ikke klarte å jobbe slik jeg jobbet før, forteller Guro.

Da fikk hun seg jobb som dyrlege hos Tine og en mer tilpasset arbeidsdag. Parallelt fant Guro ut at det beste for helsen var å jobbe med dyr.

Det ble til at hun kjøpte Spikkerud gård, sammen mannen Tor-Arne Sletmoen, og satset på dyrehold.

Tidligere drev hun med storfe, men valgte å slutte med det på grunn av et vanskelig marked. Men hun er inne i sin fjerde sesong med skogsgris.

1. januar i år sa hun opp Tine-jobben for å satse mer på sin egen økologiske kjøttbedrift, Hov kjøtt AS.

– Når du jobber med dyr så må du jobbe rolig. Grisene gir meg mange fine opplevelser.

– Jeg har ikke angret valget i det hele tatt. Når du står opp og ser solen stikke fram og du får grålysningen her i Vangsåsen, og så hører du at purkene har stått opp før deg og har gått ut … Deretter får bare dagen bli til av seg selv.

– Og innimellom går du inn og tar en varm kaffe. Det er sånn livet skal være, sier Guro.

SYKDOM: Guro ble rammet av hjerteproblemer, og har måttet legge om livet.

SYKDOM: Guro ble rammet av hjerteproblemer, og har måttet legge om livet. Foto:

Grisene, som er en krysning av rasene Duroc, norsk landsvin og Yorkshire lever av en blanding av økologisk kraftfôr, eget grovfôr og det de finner i skogen.

Ute i naturen har de tilgang til gress og skog hele året, og kan boltre seg på 60 mål om gangen (total tilgang på 300 mål skog).

Villsvin vil kunne true en slik produksjon, men da vil Guro kunne stenge inne alle grisene i tallefjøset til situasjonen er avklart.

– Grisene går innover skogen, og det gjør de ikke fordi de liker å gå tur. De leter etter kvist, kvast og gress de kan spise. De spiser en masse røtter, som kan ligger under snøen. Og de finner faktisk også blåbærlyng, forteller Kristina, som var ferdigutdannet ved Jønsberg landbruksskole for tre år siden og som havnet på Spikkerud etter å ha jobbet i dyrebutikk.

– Vi ble faktisk tipset om Kristina fordi hun hadde et så godt forhold til dyr. Og ved hjelp av Kristina klarer jeg å tilpasse dagen min. Hun er gull verdt og veldig til å stole på, skyter Guro inn.

– Det er en del jobb med grisene, men samtidig er det fryktelig moro. Når man setter seg ned med de minste så blir de så kjælne at det kan gå over stokk og stein. Da får jeg nesten ikke gjort noe, sier Kristina og smiler.

Begeistrede kunder

Grisene slaktes når de krysser 90 kilo.

Guro lar de gjerne bli 93 kilo før de tas med til slakteriet.

– Vi startet opp på grunn av Strøm-Larsen og Godt Brød, som ønsket seg økoskinke. Det ble prøvd økogris for noen år siden gjennom Nortura, men det er jo en dyrere produksjon som krever en del arbeid. Så det ble ikke mange i Norge som satset på økologisk svinekjøtt, selv om det er stort i Danmark.

– Så hva skjer med smaken på kjøttet med frittgående svin?

– Kundene til Strøm-Larsen vil gjerne ha litt fett og litt marmorering, og de mener kjøttet vårt smaker mer.

Og nå har Guros skogsgris også dukket opp i sortimentet hos CC Mat.

– Folk er bare mer og mer opptatt av lokal og kortreist mat. Nå er det ribbetid, så den økologiske ribba fra Vang er populær. Vi har også hatt koteletter og svinekam. Jo, det er begeistring for skogsgrisen. Morsomt med et produkt som man skaper lokalpatriotisme, sier ferskvaresjef Hanne Nybakken hos CC Mat.

PATRIOTER: – Folk vil gjerne støtte opp om lokale produkter, sier ferskvaresjef Hanne Nybakkene hos CC Mat.

PATRIOTER: – Folk vil gjerne støtte opp om lokale produkter, sier ferskvaresjef Hanne Nybakkene hos CC Mat. Foto:

Så langt har det vært mange år med investeringer, men Guro ser for seg at man begynner å tjene penger fra 2020.

– Etterspørselen øker, selv om vi har tatt det forsiktig for ikke å vokse så fort at produktet blir for dyrt og vi risikerer at alt går til Blokksberg. I år hadde vi 300 slaktegris, neste år skal vi ha et sted mellom 400 og 500. Så får vi se om vi øker til 800 i 2021.

– Og nylig fikk vi gladnyheten om at Innovasjon Norge vil være med og utvikle bedriften videre.

B-griser

Dagen begynner å gå mot slutten for grisene i Vang. De fleste begynner å trekke innendørs.

– De er makelige vesener. Blir det for mye snø så må vi tråkke opp stier til dem for at de i det hele tatt skal gidde å gå ute. Men lynnet på grisene er kjempebra, ikke minst takket være Kristinas tålmodighet.

– Hvordan ser hverdagen til en skogsgris ut?

– De som er små får gå inne i en varm stall, men kan også gå ut selv. De kan bare bevege seg ut til et avgrenset område. Når de begynner å bli tre-fire uker gamle så får de gå ut i skogen sammen med mødrene sine. Slaktegrisene kan bevege seg fritt innover i Spikkerud-skogen, som er på 50–60 mål. Deretter kan de gå inn i «bosoa» i halmen og legge seg når de ønsker, forteller Guro.

– Mange er B-griser. De står opp sent, sånn ved 09-10-tiden. Men nå, når sola sto opp, så var noen oppe allerede klokka 08.

– Alt i alt er lever de et godt griseliv.

RIBBE: Den økologiske ribba fra Vang.

RIBBE: Den økologiske ribba fra Vang. Foto:

Artikkeltags