Lilly Marita (42) fra Hamar fant sin redning i dikt - nå vil hun hjelpe andre med sin nye selvbiografi

UTLEVERENDE Lilly Marita Christiansen er nå ute med selvbiografien «Der bare isbitene danser» og hun synes det har vært tøft å utlevere seg selv på denne måten, men håper at boka kan hjelpe andre som sliter.

UTLEVERENDE Lilly Marita Christiansen er nå ute med selvbiografien «Der bare isbitene danser» og hun synes det har vært tøft å utlevere seg selv på denne måten, men håper at boka kan hjelpe andre som sliter. Foto:

Denne uka markeres verdensdagen for psykisk helse. For Lilly Marita Christiansen fra Hamar ble diktskriving en veg ut av mørket og hun er nå ute med selvbiografien «Der bare isbitene danser» som er en selvbiografi om psykiatri og ikke minst det å ta opp kampen.

DEL

«Dagen skal øke kunnskap og åpenhet om psykisk helse, og fremme gode levevaner. Målet er å gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske. Vi har alle en psykisk helse, og den må vi ivareta» står det å lese på hjemmesiden til Verdensdagen for psykisk helse. Lilly Marita Christiansen, som blir 42 år fredag synes det er viktig å markere dagen, men savner nyansering i tematikken.

– Verdensdagen for psykisk helse er viktig men jeg savner et ærlig bilde på at psykisk helse er mye mer enn en tøff fortid og solskinnshistorier. Det er mørke dager, kaotiske liv og hjem, smerte og ensomhet, angst og annet jævelskap. Men det er også håp, varme, nestekjærlighet og inkludering. Men istedenfor å høre folk forteller om den tøffe tiden som var, mener jeg at vi trenger å høre om det som enda er og hvordan verktøy man kan ta i bruk for å komme seg igjennom mørke dager.

- En ventil for smerten

Christiansen hadde en tøff oppvekst med psykisk sykdom i nær familie og rømte tidlig inn i litteraturens verden når livet ble for tøft. I et friminutt på ungdomsskolen skrev hun sitt første dikt og med dette åpnet det seg en ny verden for henne.

– Dikt ble et språk for meg siden jeg slet med å uttale meg i en verden som ikke forsto. Jeg var ikke noe glad i skolen fordi den drepte tidlig skrivegleden min med alle røde strekene på skrivefeilene. Men med å skrive dikt fant jeg min måte, min trygge plass så lenge jeg hadde penn og papir. Det ble en ventil for å få ut smerten. Jeg kunne bruke metaforer om det vondeste uten å henge noen ut. I diktene mine var det ingen som kritiserte eller mistolket meg. Jeg hadde funnet min vei. I begynnelsen var det bare for meg, men jeg skrev meg ut av mye smerte, forteller Christiansen som nå er bosatt i Kristiansand.

Ønsker å hjelpe andre

Da hun begynte på Elverum videregående fikk hun en lærer som i stedet for grammatikk og rettskriving fokuserte på innholdet og den fortellerstemmen han så at Christiansen hadde. Han oppmuntret henne til å sende inn diktene sine og dette fikk henne i gang. Dette ble en livline for Christiansen.

– Jeg tør påstå at skrivingen ble livsviktig for meg. Jeg ønsket gjennom skrivingen min å kunne hjelpe andre som hadde det vondt. Sette ord på det som skulle hysjes ned. Ikke minst ønsket jeg en dag å kunne renvaske meg selv. Det var så mye rykter der ute. Skrivingen min ble min overlevelse og min måte å ta tilbake kontrollen i mitt eget liv, sier Christiansen som egentlig aldri tenkte på dikt som en vanskelig sjanger å ta fatt på.

– Det er ikke noe godt svar på hva som er god poesi. Jeg skriver diktene på min måte. Det blir litt som å lage musikk tror jeg. Du må finne din rytme, din tone. Dikt kan være er krevende format hvis man tenker det er krevende. Når jeg begynte å skrive mitt første dikt var jeg mer opptatt av å få ut litt av mitt kaotiske hode. Prøve rydde litt opp i kaoset framfor å tenke på hvordan skriver jeg et dikt riktig. Jeg bare skrev, forteller hun.

Der bare isbitene danser» er en selvbiografi som begynte som et ønske om å kunne hjelpe barn og unge som hadde det vondt. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et stort ønske om å gjøre en forskjell for andre, og når jeg innså at jeg hadde fått en gave gjennom skrivingen min ville jeg bruke skrivingen min til å nå ut til andre, sier hun.

Skrev bort mye sinne

Hun er klar over at det å skrive ikke ligger for alle, men for dem som mestrer dette mener hun at det kan være god terapi selv om det også kan være tøft og krevende. For det kan være hardt å stå i det når man utlever seg på den måten hun gjør i «Der bare isbitene danser.»

– Når jeg begynte å skrive boka hadde jeg mye sinne inni meg, men etter hvert ble det mindre sinne og mer forståelse og tilgivelse både ovenfor meg selv og andre. Jeg skrev ikke lenger bare for å nå ut til de som slet, men jeg hadde også behov for å rette meg mot helsepersonell, skolevesenet og andre instanser. Boken handler om misbruk, overgrep, rus, fysisk og psykisk sykdom, mobbing, omsorgssvikt, men mest av alt handler den om å ta opp kampen, ikke godta den båsen andre prøver å plassere deg i, sette seg mål og jobbe med seg selv for å bli frisk, ta plass og komme seg ut i samfunnet igjen. Rett og slett ta tilbake sitt eget liv, sier hun.

I løpet av prosessen endret målgruppa seg gradvis.

– Dette ble ikke en bok for barn og unge, for denne boken vil jeg ikke anbefale noen under 18 år å lese. Men jeg håper den kan nå voksne mennesker som sliter psykisk, eller som jobber eller er pårørende til noen som sliter psykisk. Boka er ingen solskinnshistorie, men en bok som handler å gjøre det beste ut av det livet man har. Selv om jeg ble friskmeldt fra «sinnssykdommen» i 2009 så hadde det vært løgn å si at dette er fortid og nå er alt bra. Når man har den bagasjen jeg har så kan man ikke forvente at alt blir bra, men man finner sin måte å leve sitt liv på, avslutter hun.


Artikkeltags