NY RUNDE: Serien Storgårdsfolk skrevet av Eva Stensrud ble på 60 bøker. Trolig avsluttes Skyggespill før, smiler hun, og signerer de første 500 bøkene. FOto: Tomas Algard

Ukjent roman-dronning

Hun har solgt fire millioner bøker. Likevel vet få hvem Eva J. Stensrud fra Ottestad er. – Helt greit for meg! Det viktigste er at bøkene blir lest, smiler Eva. Hun er nå klar med en ny serie, som fortsetter der Kongens nei sluttet.
Publisert

Eva Johanne Stensrud (57). Det ringer ingen bjeller når du hører navnet? Nei, slik er det for de fleste i Norge. Men nevner du romanserien Storgårdsfolk kan det hende flere nikker gjenkjennende. Sannheten er at Eva sannsynligvis er Hedmarks mest leste forfatter, med sine fire millioner solgte bøker. Et forlag på Hawaii har i tillegg kjøpt rettighetene for salg av Evas bøker i USA, Canada, Spania, Australia, Storbritannia og New Zealand. Til sammenligning har Knut Faldbakken solgt to millioner eksemplarer av sine bøker så langt.

Lese- og skriveglad har hun alltid vært, Eva. Sansen for forretninger var også tidlig til stede. Sammen med venninnen Hanne startet hun stilbyrå på ungdomsskolen, fem kroner for G, ti kroner for M. Og penga tilbake hvis karakteren ble dårligere enn G.

Det skjedde for øvrig kun én gang, fordi han de skrev for pleide å få NG, og jentene var redde for at det ville virke mistenkelig hvis karakteren spratt opp for mye!

Jeg har planlagt noen dødsfall som jeg bare har måttet avlyse!

Eva Johanne Stensrud, forfatter

Fra 1 til 8 til 60

Drømmen om å skrive ei bok sjøl, hang fast gjennom utdanningsårene og fram til Eva etter hvert jobbet som lektor på videregående. Så ble det utlyst en romanseriekonkurranse.

– Jeg hadde akkurat gitt meg som kordirigent, og ville gjerne ha noe å gjøre på fritida. Dermed kom lysten om å prøve meg på en bonderoman. Med røtter på Hedmarken, ei bestemor som var gardkjerring på Toten og en forkjærlighet for alt fra storgårdsball til gammeldags romantikk, sa det seg sjøl. For meg er det viktig å skrive om noe jeg sjøl har et forhold til. Ellers blir det ikke ekte, smiler Eva. Hun sendte inn manus til to forlag, fikk avslag fra ett og ja fra det andre. Innspillet fra sjefredaktøren var imidlertid klart: Her skjer det altfor mye, manuset ditt kan bli til minst fire bøker!

Eva satte seg ned. Første utkast ble til totalt åtte bøker, og så begynte historien å leve sitt eget liv. Totalt skulle det bli 60 bøker i serien om lensmannsdatteren Johanna og hennes liv på gården Store Guldberg på Hedmarken på starten av 1800-tallet, før siste punktum ble satt i 2014.

– Egentlig skulle jeg slutte på 50, men leserne ville ha mer, så da lot jeg meg inspirere til ti bøker til.

Ny serie

Storgårdsfolk ble lansert i 2001. 15 år senere lever Eva for lengst av å skrive. Og nå i januar lanseres hennes nye serie Skyggespill. Her følger vi den unge motstandskvinnen Inger Marie fra Hamar.

– Jeg har alltid vært interessert i krigshistorie. Hvordan var det å se tyskerne marsjere opp Karl Johan og oppleve at en fremmed makt tok over landet ditt? Samtidig som man hadde en nærmest totalt mangel på informasjon? TV fantes jo ikke ennå, telefonlinjene var usikre og få, og etter kort tid hadde nazistene tatt kontroll over radioen og dikterte mange av avisene. Det er nesten vanskelig å forestille seg i dag, med våre sosiale medier og direktesendinger fra alle deler av verden, sier hun.

– Jeg har tenkt mye på hvordan det som skjedde påvirket folk. Noen valgte å kjempe for landet sitt, andre valgte den andre siden. Hvordan ville jeg ha reagert? Ville jeg vært modig? Jeg ville nok ikke støttet nazistene, men der ifra til å være villig til å våge livet mitt? Da jeg fikk muligheten til å skildre folks hverdagsliv under krigen, grep jeg sjansen. Kanskje kan det også gjøre at flere kan bli interessert i det som skjedde og at de får lyst til å slå opp i historiebøkene?

I BUTIKKENE: En ny serie er klar for leserne, noe som feires med kake.

I BUTIKKENE: En ny serie er klar for leserne, noe som feires med kake.

– Krigen er da også en gullgruve for en forfatter, med sine klare dilemmaer og fronter. Det gir et godt bakteppe for å skrive. Samtidig er dette en oppgave jeg går til med stor respekt. Jeg skriver populærlitteratur, og den skal underholde, men jeg skal ikke popularisere det som fortsatt er sårt. Og sjøl om personene og det som skjer med dem er oppdiktet, prøver jeg å være pinlig nøyaktig med faktarammen rundt dem, slik at den stemmer, sier Eva, som har med seg tre fagkonsulter på å gjøre research og sjekke den historiske delen av serien.

Mange inntrykk

Hun har møtt flere tidsvitner i sitt arbeid med Skyggespill. En av dem, nylig avdøde biskop Fredrik Grønningsæter, gjorde et spesielt sterkt inntrykk.

– Faren hans var prest og forrettet i minnegudstjenesten etter kampen om Lundehøgda i Ringsaker 20.–21. april 1940. Totalt ble 15 norske soldater og 22 sivile drept her. Den yngste av dem var bare tre år. Fredrik var da tenåring, men han glemte aldri synet av de døde der de var stablet inn i en låve før de ble begravet. Min mor var også ungjente under krigen, og hun kom stadig med små drypp om hvordan det var, sier Eva.

– Den første tiden etter krigen ble det skrevet lite om den, men de siste årene har den fått stadig større oppmerksomhet. Trengte vi denne avstanden for å kunne forholde oss til den?

DEBUTEN: Eva Stensrud lanserte sin aller første bok i 2001 på Domkirkeodden i Hamar.

DEBUTEN: Eva Stensrud lanserte sin aller første bok i 2001 på Domkirkeodden i Hamar.

– For mange er dette fortsatt et vanskelig tema. Men jeg mener at vi ikke må være redde for å skrive om det som skjedde – også det faktum at ikke alt var så svart/hvitt som vi har trodd tidligere. Etter hvert har man også begynt å navngi nazister. Det kan virke skummelt, men folk må faktisk stå til ansvar for det de gjorde, mener hun.

Aldri hatt skrivesperre

Bok to i serien er nå i ferd med å bli sendt ut til abonnentene, mens bok én er i salg i butikkene. Sjøl er Eva nå i ferd med å avslutte bok nummer åtte. Hun jobber strukturert, og må innrømme at hun ler når hun hører om forfattere som kan sitte i flere uker og file på en setning.

– Her er produksjonsløpet lagt, så jeg må gjøre meg ferdig. Vanligvis bruker jeg tre måneder på et manus. Men om jeg jobber med én bok av gangen, må jeg også tenke langt framover for å få alle trådene til å samles, sier hun. Da Eva ble rammet av kreft for to år siden, skrev hun da også innimellom cellegiftkurene.

– Jeg har heldigvis aldri opplevd skrivesperre. Snare tvert om, alle karakterene lever sitt eget liv og tar til dels over historien. Jeg kjenner dem jo så godt! Og å ta livet av noen av dem? Det sitter langt inne.

– Jeg får jo et forhold til dem, og det får leserne også. Jeg har planlagt noen dødsfall som jeg bare har måttet avlyse! Noen må til, men det gjør vondt, sier hun.

Eva har solgt fire millioner bøker, men er ikke med i forfatterforeningen og lever et liv på Nesodden langt unna prisutdelinger og kjendisliv.

– Det passer meg helt utmerket! Selvfølgelig ser jeg at noen har fordommer, men det gidder jeg ikke irritere meg over. Snobberi finner du i alle sjangere. Men skal du kritisere underholdningslitteraturen, ja da skal du sannelig ha lest ei bok eller to først!

UT FRA LAGERET: Elena Rinden pakker Skyggespill ved Sentraldistribusjonens lager på Skarnes. Hun ble skikkelig glad for å få ei bok med hilsen fra forfatteren.

UT FRA LAGERET: Elena Rinden pakker Skyggespill ved Sentraldistribusjonens lager på Skarnes. Hun ble skikkelig glad for å få ei bok med hilsen fra forfatteren.

Artikkeltags