Med en jobb som sto og ventet på meg i Hamar Dagblad etter fullført Norsk Journalisthøgskole i 1978, jeg hadde fått skriftlig bekreftelse fra nyhetsredaktør Kut Eggen i Østlendingen, var det bare å kjøpe brukt Volvo Amazon til 5000 kroner, med lånegaranti fra Thor Solberg i Østlendingen, og ta fatt på det som skulle bli til sammen 37 år i konsernet.

Jeg kom til en fantastisk redaksjon med kontorer i Strandgata, under ledelse av nyhetsredaktør Trond Jacobsen. Fra minneboka har jeg valgt å plukke fram ikke akkurat de tyngste sakene som preget avisen og byen i mine 25 år, men noen historier og gløtt som forhåpentlig gjødslet både smilet og humøret.

Hvem som avfødte ideen er jeg ikke helt sikker på, men besetningen var i hvert fall purser Berulf Taraldsen, kaptein Morten Forgård og meg som lettmatros.

Inspirert av Thor Heyerdahl hadde vi fått det for oss at vi skulle bevise at Gjøvik ble befolket av migranter fra Hamar. Antikvariske opptegnelser fra en Gjøstein Vik kunne tyde på det, at han hadde lagt ut med flåte fra Hamar og så drevet i land i Gjøvik.

«Komiki»-ekspedisjonen ble under nogen tvil, eller sterk tvil, egentlig, godkjent av redaksjonsledelsen, med den forutsetning at bygging av flåte og forberedelser for øvrig måtte utføres som ren dugnad på fritid.

Jeg ringte daværende informasjonssjef Per Granberg på Moelven Brug for å høre om han kanskje hadde no’ tømmer liggende som vi kunne få overta til flåtemateriale. Dama på sentralbordet «sa et lite øyeblikk», og ropte ut i lokalet, «Pæær, nå må du bli ferdig på do, det er en sjor’nalist som skar prate med deg på tællefon».

Per Granberg hadde tømmer å donere, han, riktignok noe anløpet av barkebiller, så han anbefalte å medbringe barkbillefelle på flåten.

En dag i juli 1979 la «Komiki» ut fra Hamar med håp om å nå fram til Gjøvik. Hamar Musikkorps var der, ordfører Egil O. Larsen og NRK Hedmarksradioen, samt lettere bekymrede kolleger og pårørende.

Etter en noe strabasiøs tur i plagsomme bølger og stadig mer lurvete vær, drevet framover av en sliten og for liten påhengsmotor, drev vi i land i Bergevika på Helgøya.

Selv om ekspedisjonen for så vidt måtte sies å ha vært fullstendig mislykket når det gjaldt å få dokumentert den vitenskapelige tesen om at gjøvikingenes gener ble fraktet over Mjøsa med flåte fra Hamar, resulterte ferden i plasskrevende reportasjer.

Til slutt brente vi «Komiki» ved stranda på Helgøya, i protest mot all verdens ondskap, slik Thor Heyerdahl hadde gjort med sivbåten «Tigris» i Djibouti året før.

Sommeren 1980 kapret vi Skibladner i rom sjø med sjørøverskuta «Piraten». Kontakten med denne besetningen fra Toten-sida ble opprettet året før, da «Piraten» la seg inntil «Komiki» ute i Mjøsa for å sjekke hva dette var for noe.

Ideen om å kapre Skibladner var ideelt begrunnet. Vi fikk i stand et samarbeid med Skibladners Venner og alltid like entusiastiske Karin Olssøn, som sørget for at styreleder Lars T. Platou i Oplandske Dampskibsselskap var om bord da sjørøverne gikk til angrep, under ledelse av Østlendingen og Hamar Dagblads daværende felles sjefredaktør, Andreas Hagen.

Kapteinen på Skibladner var selvfølgelig også informert, han skjøt varselskudd med kanon som best han kunne da piratene angrep og bordet skuta, men passasjerene om bord hadde ikke fått noe varsel. Jeg husker ennå ei eldre dame med blått hår som skrekkslagen sto og knuget på håndveska si.

Lars T. Platou ble tatt til fange og plassert på en «øde øy», og der skulle han sitte til det ble betalt nok løsepenger, til inntekt for Skibladners Venner.

Hamar Dagblads lesere donerte den gangen til sammen 10.000 kroner, som ble overrakt av sjørøverkaptein Andreas Hagen fra scenen på Hamar Mart’n det året.

At Hedmark Senterparti tilbød 1000 kroner kontant, hvis vi ville være brydd med å beholde Lars T. Platou på en øde øy, på ubestemt tid, hører også med til historien.

Det er nå ellers ikke alt jeg har drevet med, som har gått med overskudd. Jeg husker den gangen vi drodlet rundt hva som kunne være en bra aprilspøk det året, og da foreslo jeg, mange år før det ble seriøst vurdert å bygge et vernebygg, at en hotellkjede kanskje kunne bygge hele ruinen inn i et praktfullt hotell, med «Bispen bar» som portal ut mot Domkirkeodden.

Daværende nyhetsredaktør Osvald Magnussen var ikke så helt overbevist, men jeg mener å huske at han kanskje sa ja, eller muligens kan han også ha mumlet et bortimot uhørlig nei, før han gikk for dagen.

Dette var en fredag og jeg hadde helgevakt.

Domkirkeruinen i et hotellbygg må visualiseres, tenkte jeg, og engasjerte et arkitektbyrå her i byen. I helga. Uten å sjekke hva det kostet. Tegningene ble helt strålende. Redaktør Magnussen syntes også det. Helt til fakturaen kom.

Planer for ny riksveg 25 har engasjert folket og media her i mange tiår, så også på 1980-tallet. Nye planer skulle presenteres og vi hadde fått kartskisser, men kom fram til at luftfoto ville illustrere det hele så meget bedre.

Fotograf ble sendt opp med fly fra Hamar flyplass, men været var dårlig og bildet ble såpass grøtete, at kartet og terrenget ble vanskelig å forene for oss som satt på desken og skulle dra strekene.

Fem minutter før bussen til Elverum skulle gå om ettermiddagen, måtte arkitektfirmaet Lillebo & Jenssen, dette var mens Jens Olai Jenssen var nyhetsredaktør, rett og slett bare ta en beslutning og legge ny riksveg 25, med en grov tusj inn på bildet, der vi mente at den var planlagt.

Dagen etter viste det seg at det var den ikke, altså planlagt der vi hadde tegnet veien inn på flyfoto. Det ble innpå to kilometer bom, på det grøvste.

Sjokkskadde folk satte morgenkaffen rett i vrangen da de oppdaget at ny veg var planlagt rett igjennom hagen, fjøset, huset, hytta eller annen eiendom.

Sentralbordet i Hamar Dagblad fikk en stri dag. Jeg også.

Vinter-OL i 1994 ble en fantastisk opplevelse også for oss som jobbet i Hamar Dagblad. Her etablerte vi Østlendingens og Hamar Dagblads base under hele olympiaden.

Jeg ble tildelt jobben å skildre det hele «Helt på si’a», helt fritt og med skrå penn, men jeg skulle være under en slags styring av daværende redaksjonssjef Ole Kristian Lyngstad.

Hvor mye av det som ble levert «helt på si’a» den gangen, som holder seg hvis det leses i dag, når OL-stemning, faner og farger og jubel er borte, det er jeg sterkt i tvil om. Men jeg husker godt den dagen jeg ble sendt til Hunderfossen for å lage reportasje på prins Albert av Monaco som deltok i bob.

Under tittelen «Hadde gleda meg til jaktstarten i bob» gikk ikke det så bra. I teksten står det at «jeg frøs så fær’t i andre omgang, at jeg måtte gå inn og ta bilde av prins Albert fra Monaco gjennom vinduet i kaff’en. Du ser’n nederst i høyre vinduskarm». Når sant skal sies, 27 år etterpå, så var det å få plassert bob’n med prinsen sylskarpt nede i høyre hjørne, gjennom vinduet inne fra kafeen, tett på en fotografisk bragd. Vi hadde ikke autofokus, heller, den gangen.

En gang kom jeg i skade for å gi bort, helt gratis, de gamle tribunene da Hamar stadion ble revet. Jeg skulle lage «Byen» til en lørdagsavis, jeg manglet et bilde og deadline nærmet seg.

På Hamar stadion så jeg en kar som sto og lesset plank fra den gamle tribunen opp på en henger.

– Er det sjølplukk her’a?, spurte jeg.

– Ja ja, sa karen, her er det bare å forsyne seg.

Så dro jeg ned i redaksjonen og laget ferdig «Byen» til lørdag, med bildet av karen og tilhengeren full av gratis materialer, under tittelen «Sjølplukk på Hamar stadion».

Tidlig mandag morgen ringte Steinar Bjørnstad fra Hamar kommune. Han var ikke blid.

– Hva er det du driver med, du har gitt bort tribunematerialene på stadion som skulle bli klopper oppi Vangsåsen?!

– Omforladels, sa jeg, men mannen jeg tok bilde av sa det var sjølplukk. Jeg skal beklage og korrigere i morgendagens avis.

– Det må du gjerne gjøre, sa Bjørnstad, men etter sjølplukken i helga er det ikke en plankbæta igjen.

På tampen av det forrige århundret rykket «Broder Lodve» inn i HD-spaltene med skrå og særdeles ukritisk penn hver lørdag.

Keramiker og gudmor Aud Huse bar Lodve fram til dåpen i Hamardomen, hvor abbed Ragnar Pedersen foresto den høytidelige gjendåpen, med rødvin.

«Broder Lodve» holdt stand i spaltene i innpå fire år, til han igjen fikk asyl der ute på Hedmarksmuseet hvor han fremdeles er spøkelse.

Hans Kolstad, Martin Skramstad, Einar Busterud og Arthur Buchardt ble tildelt «Lodveprisen».

Da ønsker jeg Hamar Dagblad alt godt videre, og takker for alle de fantastiske årene jeg fikk være en del av staben.