Dyresen har hatt gleden av å formidle Alf Prøysens verker på ulike måter i nesten 50 år. Hans første oppdrag knyttet til Ringsaker-dikteren var i 1973, og opp gjennom årene har han hatt flere oppsetninger på Det Norske Teater. Etter at han fylte 70 gikk han av med pensjon fra teaterscenen, men det er ikke ensbetydende at han går og slenger. Nå er han nemlig frilanser og tar fremdeles på seg en del oppdrag i tillegg til at han blant annet skriver bok om bydelen han vokste opp i, Briskebyen.

– Jeg orker ikke å sette meg ned å være pensjonist. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skal slutte med å gjøre noe jeg liker. Det å gjøre noe og føle at jeg bidrar med noe føles riktig for meg, sier Dyresen.

Glemte perler

Siste søndag denne måneden tar han med seg Erik Bergene på trekkspill og setter kursen mot Prøysenhuset, og da vil publikum få blandet drops fra Prøysens rikholdige spiskammer.

– Det vil selvfølgelig bli gjenhør med mange av de kjente klassikerne, og det jeg skal fremføre er det jeg mener er det beste Prøysen skrev. Dette inkluderer en del materiale ikke alle kjenner like godt. Han hadde jo en voldsom produksjon av materiale. Gjennom alle disse årene har materialet hans vokst på meg, og det er så mange av tekstene hans som nesten aldri blir brukt. Disse vil jeg gjerne trekke fram. Jeg vet ærlig talt ikke om dagens unge har like nært forhold til Prøysen som min generasjon, han var jo en en del av vår samtid. Alle kjenner jo til barnesangene og de typiske julesangene, og jeg har inntrykk av at lokale barnehager og skoler fortsatt er flinke til å bruke disse låtene, men Prøysen var altså så mye mer enn dette, sier Dyresen.

Tynt oppmøte

Han har spilt på Prøysenhuset tidligere, men det begynner å bli en stund siden. Han håper at både hamarsinger og ringsaksokninger møter opp slik at han slipper en ny bunn-notering hva publikumsoppmøte angår. Skjønt, det er nok trolig en rekord som lever evig.

– Jeg håper virkelig det er noen som har lyst til å høre dette. I hvert fall så mange at min egen publikumsrekord med negativt fortegn ikke blir slått. Jeg hadde nemlig en forestilling på Tolga en gang på 80-tallet og da kom det tre voksne folk og ei bikkje for å høre på. Etter hvert så begynte bikkja å bjeffe så voldsomt at paret som hadde den med seg valgte å gå. Dermed ble det igjen bare en person, sier Dyresen og humrer.

– Da kunne jeg like gjerne sette meg ved bordet hans og slå av en prat. Vi ble gode kompiser, erindrer Dyresen.