Nylig delte 29-åringen, som til daglig er å finne som PT på Effort i Furnes og på Spenst i Ottestad, sin historie på Instagram.

– Jeg har lenge tenkt på at dette var noe jeg kanskje burde dele. Jeg har aldri vært redd for å snakke om det, men har vel egentlig følt noe behov for å gå ut offentlig med det. Det som fikk meg til å legge ut historien var at jeg tenkte at den kunne være til hjelp for noen. Da er det verdt det, sier hun.

Spiseforstyrrelser knyttet til idrett er på ingen måte noe nytt fenomen, men har i det siste blitt viet mer oppmerksomhet. Studier viser at det er en overhyppighet av spiseforstyrrelser i idretten på høyt nivå, særlig i vektsensitive idretter. Bekken Helgesen har registrert denne økte oppmerksomheten rundt temaet som også blant andre journalist Ingeborg Senneset har delt sine erfaringer rundt.

– Det er superviktig at dette kommer fram, men for min del har det ikke vært avgjørende at for eksempel Ingvild Flugstad Østberg har stått fram med sine problemer. Jeg registrerer at det har stått en del om det i aviser, men jeg orker ikke å lese så mye om det, sier hun.

Og det at hun ikke vil dykke ned i alle disse artiklene og blogginnleggene skyldtes altså ikke at hun ikke er interessert eller ser på det som relevant. Tvert imot. Det er bare det at manuset virker så kjent. Ikke fordi hun har lest det før, men i kraft av å ha vært hovedpersonen i historie som kunne endt så mye verre.

Tenkte ikke på å bli tynn

Når Pernille tenker tilbake historien sin som har sitt utspring helt tilbake i 2014 er det fortsatt med litt forundring over at hun kunne havne i den situasjonen. Hun kan ikke se at hun på noen måte var predisponert for spiseforstyrrelser. Vekt var nemlig noe hun aldri tenkte særlig mye på.

– Jeg tenkte aldri på å bli tynnest mulig. Problemet var mitt enorme kontrollbehov, sier hun og utdyper:

– Høsten 2014 startet jeg på et årsstudium i Idrett i Elverum og jobben beholdt jeg ved siden av studiene. Dagene ble hektiske med trening før skolen, for så å dra rett på jobb til sent på kveld. Jeg «måtte» også gå til og fra trening, så det måtte legges inn i tidsplanen. I tillegg måtte jeg vaske leiligheten min først. Vasking, rydding og orden ble en større og større del av hverdagen min. Jeg kunne vaske flere ganger etter hverandre, for å være helt sikker på at det var rent nok. Følelsen var så tilfredsstillende, det føltes som om jeg fikk ro innvendig. Med leiligheten i orden, gjennomførte treningsøkter og et kosthold som var 100 prosent etter planen ga meg kontroll. Jeg hadde kontroll på alt i livet mitt. For det er det det ofte handler om, kontroll. Og det føltes perfekt, sier hun.


Ønsket innleggelse

Sett i retrospekt og med fasit i hånd er det ikke vanskelig å skjønne at denne livsførselen ikke var bærekraftig. Men så var det denne myten om frosken og det kokende vannet. Det sies nemlig at om du slipper en frosk opp i kokende vann vil den umiddelbart hoppe ut igjen, mens om den legges i vann som gradvis varmes opp vil den kokes til døde. Sannhetsgehalten her er uviss, men anekdoten har utvilsomt overføringsverdi til Pernilles situasjon på denne tiden.

– Ukene og månedene forsvant i et kontrollert kaos av trening, studier, jobb, husarbeid og planlegging av måltider, når jeg ser tilbake på det forfalt jeg mer og mer for hver uke som gikk og for hver kilo som forsvant fra kroppen min. Stresset gikk også ut over nattesøvnen og til slutt sov jeg knapt. Hjernen jobbet konstant på høygir, forteller Pernille.

Hverdagen ble gradvis verre å håndtere i takt med at livsgnisten forsvant. Hun brydde seg ikke lenger om hva hun utsatte kroppen for og når hun brast i gråt på treningssenteret fordi hun var så utslitt kjente hun at hun var i ferd med å miste taket.

– På dette tidspunktet ønsket jeg egentlig bare å havne på sykehus og i ettertid skulle jeg ønske at jeg ble tvangsinnlagt. Jeg ville bare at noen skulle ta ansvar for meg og la andre bestemme, sier hun.


Ny diagnose

Via legen og psykolog ble hun introdusert for en poliklinikk på Gjøvik hvor de var spesialisert på spiseforstyrrelser. Bekken Helgesen var i utgangspunktet lunken til å legge seg inn her, men takket til slutt ja. Hun ble der i drøye tre måneder og valgte, stikk i strid med anbefalingene fra de ansatte, å skrive seg ut. Det viste seg å være dumt.

– Jeg skulle øke matinntaket mitt og jeg ville ha tilbake energien, humøret og livsgleden jeg hadde tidligere. Men gradvis gikk ting ut av kontroll, jeg begynte å overspise. I begynnelsen tenkte jeg at det gikk fint, men jeg klarte ikke å stoppe. Det å plutselig kunne spise hva og hvor mye jeg ville var en deilig følelse. Alt jeg hadde nektet meg i lang tid var plutselig lov og dagene ble en ond sirkel av å holde matinntaket til et minimum gjennom dagen, overspising hver kveld, etterfulgt av enorme magesmerter, for så å kompensere med trening, forteller hun.

Hun bestilte en ny time til legen, men denne gangen følte hun at hun ikke ble tatt skikkelig på alvor. Hun fikk uansett henvisning til psykolog. Fra å ha det som kalles atypisk anoreksi fikk hun nå diagnosen atypisk bulimi.

– Dette med overspising er fortsatt litt tabu. Det er gjerne anoreksi som får oppmerksomhet og det er litt synd, for dette med overspising er like alvorlig, mener hun.

Ønsker å være til hjelp

Som PT håper hun å kunne være en ressurs når det gjelder problematikk knyttet til spiseforstyrrelser, rett og slett være den personen på et treningssenter som hun selv savnet da hun slet.

– Selv om jeg sikkert ikke hadde respondert så bra skulle jeg ønske at noen på treningssenteret hadde tatt en prat med meg. Det er en ubehagelig samtale å ta initiativ til, men senterne har et visst ansvar her. I en sånn situasjon trenger man å prate med noen som vet hva de snakker om, sier 29-åringen som i jobben som PT av og til får kunder som ligger i faresonen og som har behov for rettledning.

– Jeg ser faresignaler i begge ender av skalaen. Mat og trening betyr langt mer enn det burde for mange og jeg har jo vært borti de som begynner å grine bare vi snakker om sjokolade. Da ligger det gjerne noe bak og denne psykologien er viktig og interessant, sier hun.


Nå håper hun å kunne hjelpe og veilede folk også utenfor jobben som PT.

– Jeg ønsker å dra rundt på treningssentre, ungdomsskoler, videregående skoler og treningssentre, samt til idrettslag, bedrifter og aktuelle institusjoner i distriktet med foredrag om dette. Det er noe jeg har på blokka. Om det så bare er en person som får noe utbytte av det, er det verdt det, sier Pernille.

Nå er treningene igjen lystbetonte og hun føler at hun har kontroll på sykdommen. Men helt frisk vil hun ikke definere det som.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang blir frisk, dette er noe som kommer til å påvirke meg resten av livet, men det som har noe å si er i hvor stor grad det påvirker livet mitt. Jeg er nå på et sted hvor jeg har kontroll over demonene, og ikke motsatt, avslutter hun.