Vegards store lidenskap i livet var skiskyting og det var dette han ønsket å satse på. Så fort han var ferdig på ungdomsskolen, valgte Vegard derfor toppidrett ved Meråker videregående skole, en skole som har hatt blant andre Petter Northug, Tora Berger, Emil Iversen og Tor Arne Hetland på klasselista.

– Jeg var klar for å satse. Men leddsmertene, som begynte å komme i 8. klasse, ble bare verre. Til slutt greide jeg ikke å drive med det jeg egentlig ønsket. Treningsmengden som måtte til ble rett og slett for krevende, sier Vegard.

Slet med å akseptere det

Å skulle gi opp det som har vært din store drøm, det du føler at du mestrer, og ikke minst å forlate et miljø der du stortrives og har gode venner, opplevdes forferdelig tungt for Vegard.

– Jeg slet med å akseptere at jeg ikke lenger kunne drive med det jeg likte best, forteller 25-åringen.

At han skulle ty til gitar og låtskriving var på ingen måte noe opplagt veivalg. Nå har han riktignok vokst opp i en familie der mamma både spiller piano og synger i kor, i likhet med andre i slekta. Men for Vegard fristet det ikke.

– Mitt forhold til musikk var at jeg hørte mye på Green Day og spilte litt gitar på kulturskolen som liten. Jeg var aldri ordentlig motivert, så mamma måtte nok presse på litt for å få meg dit. Men det er jeg glad for i dag. Jeg synes det var gøy å spille sammen med andre, men dette med noter var veldig kjedelig, og jeg hadde egentlig ikke så stor interesse av å øve. Jeg ville jo heller gå på ski, forteller han.


Måtte finne på noe annet

Han fant ut at det var en slags terapi i å skrive låter og spille gitar selv om ferdighetsnivået var så som så i starten.

– Etter at jeg måtte slutte med skiskytingen, hadde jeg sjøl mange timer på rommet der jeg skrev ned noen tanker. Jeg plukket fram gitaren igjen også, men jeg var jo virkelig ikke god. Det var bare en slags trøst, eller en flukt for å få tankene over på noe annet, sier han.

Det er tøft å se sin egen identitet forsvinne, men Vegard skjønte at han måtte få den tapte drømmen om å bli skiskytter på avstand.

– Jeg måtte finne på noe helt annet og havnet etter hvert på Voss Folkehøgskule, der jeg gikk på musikklinja. Der holdt mange på med å skrive låter, og jeg havnet i et fint musikalsk miljø, sier han.

Tida på folkehøyskole ga ham trua på seg sjøl som låtskriver og musiker, og i fjor kom låta Tracks ut. Nylig slapp han singelen «Oss to,» og det er flere norskspråklige låter på gang.

– Jeg føler meg nok litt mer hjemme i norsk, men jeg har noen flere engelske låter liggende som jeg håper å få gitt ut, sier han.

«Oss to» har han også spilt inn en musikkvideo til som slippes fredag.

– Den er spilt inn ved kalkverket. Det var jo litt moro å spille inn, men jeg er egentlig ikke så glad i å stå foran kameraet. Men jeg bestemte meg for å utfordre meg sjøl litt og en video er viktig om man ønsker å promotere seg sjøl, sier han.

Når skiskytterplanen forliste tok Vegard etter hvert utdannelse som faglærer i musikk på Hamar, og her har han blitt boende. Men helseplagene har ikke sluppet taket selv om han kuttet ut toppidrettssatsingen.

– Jeg sliter fortsatt med helsa og har fått påvist fibromyalgi. Det gjør at jeg nå er i et arbeidstreningsprogram via NAV for å finne ut hva som funker. Jeg blir fort sliten og kan ikke jobbe fullt som lærer foreløpig. Men jeg håper jo jeg etter hvert skal bli helt bra, sier han.


Sliter med stamming

Det at Vegard satser på å slå seg fram i underholdningsbransjen kan nok overraske mange. Han har nemlig aldri vært spesielt glad i å ta ordet ettersom han har slitt med stamming store deler av livet.

– Det var kanskje ikke noe naturlig steg å satse på musikk når man egentlig ikke liker å snakke i forsamlinger, men når jeg synger er stamminga helt fraværende, forteller han.

Sånn sett går tankene til første sesong av Idol i England hvor da 17 år gamle Gareth Gates ikke klarte å si navnet sitt på første forsøk foran dommerpanelet. Han slet med stamming, men endte opp som nummer to i konkurransen.

– Det er langt verre å prate enn å synge. Jeg har nok bedre kontroll på stemmen når jeg synger, så det kan være litt vanskelig å prate mellom låtene på scena. Stamminga blir jo gjerne litt verre når jeg er nervøs, og det er ikke så moro når det låser seg helt. Men jeg får stort sett sagt det jeg vil. Det tar bare litt lengre tid, sier han.

Etter hvert blir det utgitt en EP og han satser på å få vist seg fram på noen scener slik at han også på sikt kan begynne å tjene noen kroner på musikken.

– Jeg har fått en del sponsing fra bedrifter på Koppang og det er veldig verdifullt. Det koster penger å spille inn musikk, og det er grenser for hva jeg kan øse ut sjøl, avslutter han.